Begreper fra bøkene om hjernens psykologi og Lingvistisk hjerneterapi
Når du søker på et begrep, dukker innholdet i begrepet opp.
I tillegg dukker andre begreper opp som inneholder det ordet du søker på.
Begrepene kan klikkes og åpnes direkte. Begrepene lukkes ved nytt klikk
Ordene som dukker opp når du søker, er lenker til innholdet
Hensikten er å presentere hvordan begrepene blir forstått og anvendt i hjernens psykologi og lingvistisk hjerneterapi.
Affektavflatning innebærer at personen viser nedsatt evne til å uttrykke følelser gjennom ansiktsuttrykk eller kroppsspråk. Affektavflatning er trolig et misforstått begrep. Affektavflatning er en følge av kontakt med et eller flere sett med biopsykiske elementer som rommer intense følelser og som gjør at affektavflatning oppstår. Det man observerer utenfra er således et tegn på en indre kontakt med følelser og et psykisk materiale som er så intenst at affektavflatning kan bli både en ytre og indre tilstand. Affektavflatning er således en følge av biopsykiske elementer som rommer psykisk smerte og er så dominerende og intense at energirelaterte biopsykiske elementer ikke er tilgjengelige for individet. Dersom man reduserer, fjerner og erstatter de biopsykiske elementene som har ført til affektavflatning vil individet få kontakt med biopsykiske elementer som, for en utenforstående, fremstår som alminnelige følelsesmessige reaksjoner.
Aggresjon er en tilstand som er en følge av kontakt med biopsykiske elementer av verbal og modal karakter. Disse rommer de følelsene klienten opplever som forbundet med aggresjon eller sinne. Tilstanden er kombinert med et øyeblikkelig fravær av kontakt med biopsykiske elementer som rommer andre følelser enn aggresjon. Aggresjon kan endres ved å modifisere de biopsykiske elementene som forårsaker aggresjon, samt de mentale prosessene som fører til aggresjon. Man kan også forsterke eksisterende biopsykiske elementer og utvikle kontakt med nye elementer. Dette kan føre til adekvate reaksjoner i situasjoner som tidligere har vært forbundet med aggresjon.
En tilstand der personen svarer med korte, vage eller ufullstendige setninger.
Angst er en følge av kontakt med mentale/biopsykiske elementer som forankrer og utløser de følelsene og reaksjonene som er forbundet med angst. Dette er kombinert med et øyeblikkelig fravær av kontakt med biopsykiske elementer som fremmer trygghet, ro og velvære.
Anhedoni, en manglende evne til å oppleve glede i aktiviteter som tidligere var meningsfulle eller tilfredsstillende.
Psykiatrien hevder at det finnes fra 300 til 400 psykiske plager (ICD 11 og DSM V). Antallet er et resultat av forskning på forskjellene mellom ulike psykiske plager, som har ført til at likhetene mellom dem er blitt oversett. Hjernepsykologien hevder at det er mer hensiktsmessig i behandling å anta at det kun finnes én psykisk forankret plage, med like mange variasjoner som det finnes psykisk plagede. Begrunnelsen for dette er at alle psykisk forankrede plager er en følge av kontakten med ord og utsagn, modale elementer, følelser og nevrobiologiske elementer som rommer følelser. Psykiske plager som angst, depresjon, tvangstanker, aggresjon og psykiske plager er derfor bygget opp av det samme psykiske materialet og er en følge av samme typer mentale prosesser. Det finnes ingen psykiske plager som ikke er forankret i dette materialet. Somatisk sykdom med en psykisk komponent er ikke tatt med her.
Apati er en følelse av likegyldighet eller mangel på interesse for daglige aktiviteter. Apati er en følge av biopsykiske elementer som rommer psykisk smerte som er så dominerende og intense at energirelaterte og aktivitetsrelaterte biopsykiske elementer ikke er tilgjengelige for individet. Dersom man reduserer, fjerner og erstatter de biopsykiske elementene som har ført til apati vil individet få kontakt med biopsykiske elementer som, for en utenforstående, fremstår som alminnelige følelsesmessige reaksjoner. Tilstanden er preget av fravær av kontakt med biopsykiske elementer som fremmer energi, motivasjon og handlekraft. Apati inngår i den gruppen av kriterier som er grunnlaget for diagnosen schizofreni selv om apatien også er utbredt i andre psykiske plager som depresjon. Apati kan være en følge av symptomer, men også oppstå som følge av andre livsbelastninger.
Assosiering er en metode fra nevrolingvistisk programmering (NLP). Metoden innebærer at man mentalt plasserer klienten i en situasjon der han eller hun opplever den innenfra, som om han eller hun er i situasjonen. I assosiert posisjon kan man se sine hender, men ikke sine øyne. Metoden anvendes for å kartlegge hvordan klienten opplever en situasjon, om behandlingen har ført til endring, og om det gjenstår psykisk ubehagelig materiale som fortsatt skal endres etter en endringsprosess. Metoden anvendes ikke ved intenst ubehag, da den gir klienten tett kontakt med psykisk ubehag. Man må være oppmerksom på om utredning fører til økt kontakt med ubehag som følge av at klienten på nytt gjenopplever sine traumer innenfra, det vil si i en assosiert posisjon, uten at dette har en funksjon i endringsarbeidet.
Atferd er fysiske eller verbale handlinger (tanker) som blir utløst av kontakt med biopsykiske elementer. Disse består av et følelsesmessig, et modalt og et språklig element. Endring av atferd, ut fra den hjernepsykologiske forståelsen, forutsetter en endring i de biopsykiske elementene som klienten har kontakt med, eller en endring i kontakten med disse elementene.
Atferdsterapi er en terapeutisk tilnærming hvor man søker å endre psykiske plager gjennom eksponering og desensitiviseringsteknikker. Desensitiveringsteknikker kan fungere, men de fungerer ikke alltid. En årsak kan være at angsten som utløses gjennom eksponering, er sterkere enn tryggheten som eksponeringssituasjonen er preget av. Dette gjelder selv om eksponeringssituasjonen er preget av kontakt med en vennlig og støttende terapeut, eksponeringssituasjonens reelle ufarlighet og trygghetsskapende informasjon som er gitt i forbindelse med atferdsterapien. Resultatet kan være en reaktualisering av angsten. Bergensmodellen, med sin nær døgnkontinuerlige oppfølging av klientene, har oppnådd lovende resultater i løpet av få dager. I LBT er den fysiske desensitiviseringen erstattet av en mental form for desensitivisering som fører til en reduksjon av intensiteten i de biopsykiske elementene som forankrer og utløser den psykiske smerten og den uønskede atferden. De mentale desensitiviseringsteknikkene gjør det mulig å beskytte klienten mot det psykiske ubehaget som kan aktiveres ved fysiske desensitiviseringsteknikker.
Auditive elementer er sanseelementer som innebærer opplevelse av lyd, enten den kommer utenfra eller innenfra, og enten den stammer fra en reell situasjon eller er indre konstruert. Enkelte klienter er overfølsomme for lyd og stemningen i stemmer, enten i form av hørselshallusinasjoner eller stemmer som kommer utenfra. Auditive elementer som rommer ubehagelige følelser kan kartlegges og endres gjennom lingvistisk hjerneterapi.
Bekreftende utsagn fra terapeut er en naturlig del av LBT. De gir klienten en følelse av aksept, støtte og av å bli lyttet til. Hensikten med bekreftende utsagn er å utvikle en god relasjon til klienten, gi klienten trygghet på at man er på riktig spor i behandlingen, og å signalisere at terapeuten er fokusert på klienten. Bekreftende og støttende utsagn fra terapeut inngår i de endringsforberedende utsagnene (Dammen, 2023b).
Behandling i lingvistisk hjerneterapi innebærer at en terapeut endrer det psykiske materialet, det vil si de biopsykiske elementene som forankrer og utløser klientens psykiske plager. Behandling kan også innebære å erstatte biopsykiske elementer som rommer psykisk smerte, med andre elementer som utløser psykisk velvære og mestringsevne. I tillegg kan det være nødvendig å aktivere tidligere positive opplevelser i form av minner, samt skape eller produsere nye biopsykiske elementer som rommer de følelsene og reaksjonene klienten ønsker å reagere med og oppleve.
Terapeutiske erfaringer har vist at det er mulig å behandle psykiske plager uten å vite noe om klienten eller om klientens opplevelse av den psykiske plagen. Dette forutsetter at terapeuten vet hvordan psykiske plager er bygget opp mentalt, hva som skjer mentalt når det skjer en psykisk endring som følge av behandling, og har metoder som kan endre de biopsykiske elementene som forankrer klientens opplevelse av psykisk smerte.
Metoden «behandling uten informasjon» kan anvendes med mange klienter fordi klientene vet hvordan de opplever sin situasjon og hva de ønsker å oppnå i behandlingen. Det er derfor tilstrekkelig å opprette et rapporteringssystem hvor klientene kan formidle ja- eller nei-signaler som reaksjon på terapeutens intervensjoner. Gjennom dette rapporteringssystemet kan klientene guide terapeuten mot det som er vesentlig for å få det bedre, bort fra det som er uvesentlig, og bekrefte når de opplever psykiske endringer. Dette gjør det mulig for terapeuten å tilpasse sin tilnærming og terapeutiske strategi til klientens behov, språk, situasjon og endringskapasitet.
Metoden «behandling uten informasjon» kan anvendes med mange klienter fordi klientene vet hvordan de opplever sin situasjon og hva de ønsker å oppnå i behandlingen. Det er derfor tilstrekkelig å opprette et rapporteringssystem hvor klientene kan formidle ja- eller nei-signaler som reaksjon på terapeutens intervensjoner. Gjennom dette rapporteringssystemet kan klientene guide terapeuten mot det som er vesentlig for å få det bedre, bort fra det som er uvesentlig, og bekrefte når de opplever psykiske endringer. Dette gjør det mulig for terapeuten å tilpasse sin tilnærming og terapeutiske strategi til klientens behov, språk, situasjon og endringskapasitet.
Hjernens psykologi og lingvistisk hjerneterapi åpner for omfattende terapeutiske muligheter. Det er mulig å utvikle en forutsigbar og kontrollerbar behandling av psykiske plager dersom man arbeider med utgangspunkt i de biopsykiske elementene. Det er også mulig å behandle psykiske plager uten å vite noe om de situasjonene eller de mentale prosessene som har ført til psykiske plager og som utløser klientens symptomer.
I de fleste tilfeller er det enklere å behandle psykiske plager enn psykiatrien antar. Forutsetningen er at man har kunnskap om, arbeider med, og endrer de mentale elementene (biopsykiske elementene) som utløser symptomene. Psykiske endringer som er en følge av behandling kan skje like raskt som i det daglige. I hverdagen kan psykiske endringer oppstå i løpet av sekunder på grunn av en plutselig hendelse, en situasjon, en observasjon, en tanke eller et utsagn. På samme måte kan psykiske endringer i behandling skje i tilsvarende tempo.
Klientens endringstempo er knyttet til terapeutens fokus, relasjonen mellom klient og terapeut, klientens grad av psykisk smerte og intellektuell tilgjengelighet, de terapeutiske strategiene og metodene som terapeuten anvender.
De fleste psykiske plager kan behandles raskere gjennom lingvistisk hjerneterapi enn det som er vanlig. Flere klienter kan få redusert eller bli kvitt sine psykiske plager med mindre utgifter og færre følelsesmessige belastninger via lingvistisk hjerneterapi (LBT). Den tiden det tar å behandle en psykisk forankret plage, er i større grad avhengig av terapeutens tilnærming og metode enn av psykiske plager i seg selv. Noen terapeuter vil kunne redusere en psykisk forankret plage raskt, mens andre kan forlenge eller forsterke den.
I de fleste tilfeller er det enklere å behandle psykiske plager enn psykiatrien antar. Forutsetningen er at man har kunnskap om, arbeider med, og endrer de mentale elementene (biopsykiske elementene) som utløser symptomene. Psykiske endringer som er en følge av behandling kan skje like raskt som i det daglige. I hverdagen kan psykiske endringer oppstå i løpet av sekunder på grunn av en plutselig hendelse, en situasjon, en observasjon, en tanke eller et utsagn. På samme måte kan psykiske endringer i behandling skje i tilsvarende tempo.
Klientens endringstempo er knyttet til terapeutens fokus, relasjonen mellom klient og terapeut, klientens grad av psykisk smerte og intellektuell tilgjengelighet, de terapeutiske strategiene og metodene som terapeuten anvender.
De fleste psykiske plager kan behandles raskere gjennom lingvistisk hjerneterapi enn det som er vanlig. Flere klienter kan få redusert eller bli kvitt sine psykiske plager med mindre utgifter og færre følelsesmessige belastninger via lingvistisk hjerneterapi (LBT). Den tiden det tar å behandle en psykisk forankret plage, er i større grad avhengig av terapeutens tilnærming og metode enn av psykiske plager i seg selv. Noen terapeuter vil kunne redusere en psykisk forankret plage raskt, mens andre kan forlenge eller forsterke den.
Behandlingsmetode i lingvistisk hjerneterapi innebærer verbale og fysiske handlinger med intensjon om å påvirke eller endre de biopsykiske elementene som forankrer psykiske plager. Metoden er ikke begrenset til en bestemt terapeutisk teknikk. Alt som en terapeut gjør for å påvirke klientens psykiske tilstand, kan betraktes som metode. Ofte anvender terapeuter former for påvirkning som de ikke nødvendigvis er bevisst. Et eksempel på dette er å oppnå en god relasjon til klienten, som er en følge av metode, selv om terapeuten ikke er bevisst på hva de konkret gjør for å oppnå denne gode relasjonen.
I lingvistisk hjerneterapi er man opptatt av bestillinger, slik at man kan behandle med utgangspunkt i klientens behov. Klientens ønske om behandling oppfattes som en bestilling til terapeuten om å bedre klientens situasjon. Klientens utsagn om psykisk ubehag vil også bli oppfattet som en bestilling om bedring, selv om klienten ikke har uttrykt sine ønsker eksplisitt. Terapeuten sjekker likevel ut hva klienten ønsker med behandlingen, hva klienten ønsker å oppnå, og om klientens ønsker endrer seg underveis i konsultasjonen.
Det finnes et mentalt fenomen som forankrer følelser og opplevelsen av psykisk plage, som er involvert i alle mentale prosesser, og som må endres for at det skal oppstå en psykisk endring gjennom behandling. Dette fenomenet har fått betegnelsen biopsykiske elementer, fordi de både består av psyke og biologi. De biopsykiske enhetene består av tre, potensielt fire, elementer: følelser, et modalt element, et potensielt språklig element, og et biologisk element som forankrer de øvrige.
De biopsykiske enhetene er psykens byggesteiner og fundamentet i hjernens psykologi. De danner grunnlaget for oppbygning og dekonstruksjon av enhver psykisk tilstand og utgjør grunnlaget for utvikling av hjernens psykologi og lingvistisk hjerneterapi. Oppdelingsevne er en egenskap ved de biopsykiske elementene. De biopsykiske elementene som forankrer og utløser psykiske plager, kan splittes opp i mindre elementer. For eksempel kan klaustrofobi undersøkes for å finne de ulike biopsykiske elementene som utløser de ulike følelsene som er forbundet med klaustrofobi, og deretter endres disse.
De biopsykiske enhetene er psykens byggesteiner og fundamentet i hjernens psykologi. De danner grunnlaget for oppbygning og dekonstruksjon av enhver psykisk tilstand og utgjør grunnlaget for utvikling av hjernens psykologi og lingvistisk hjerneterapi. Oppdelingsevne er en egenskap ved de biopsykiske elementene. De biopsykiske elementene som forankrer og utløser psykiske plager, kan splittes opp i mindre elementer. For eksempel kan klaustrofobi undersøkes for å finne de ulike biopsykiske elementene som utløser de ulike følelsene som er forbundet med klaustrofobi, og deretter endres disse.
Enkelte klienter anvender terapeuten som brannslukker og rådgiver. De kommer når det er krise, og slutter når krisen er over, men før de er helt kvitt den psykiske plagen. Så kommer de igjen senere når krisen melder seg på nytt. Her kan behandlingen ta lang tid, selv om antallet konsultasjoner er få.
Bringback er en metode fra nevrolingvistisk programmering (NLP), som innebærer at man henter frem positive opplevelser som er glemt, oversett eller ikke tilgjengelige, for å aktivere disse i behandlingen og endre klientens opplevelse av psykisk smerte.
Den direkte utsagnsmetoden er den mest anvendte metoden i lingvistisk hjerneterapi (LBT). Metoden innebærer at ethvert utsagn fra klienten danner grunnlag for en intervensjon fra terapeut. Man skiller mellom kartleggingsrelaterte, endringsrelaterte og andre utsagn fra terapeut og klient. Alle utsagn fra klient og terapeut er kategorisert. Vi har 53 ulike utsagnstyper (Dammen, 2013). Metoden anvendes for å gi klienten kontakt med, kartlegge og endre den psykiske plagen. Den anvendes også for å kartlegge de psykiske endringene som er oppnådd, og hva som gjenstår av psykiske plager etter arbeidet.
De biopsykiske elementene som forårsaker klientens følelser og psykiske reaksjoner, er forbundet med og gjensidig avhengige av hverandre. Den gjensidige avhengigheten mellom de biopsykiske elementene som forankrer symptomene, innebærer at endringer i ett av disse elementene fører til endringer i de andre mentale elementene som inngår i den samme biopsykiske enheten og til endringer i klientens følelser.
Den logiske behandlingsmetoden innebærer at terapeutens intervensjoner styres av det som kjennes logisk riktig for klienten, selv om det utenfra betraktes som ufornuftig eller feil. Hensikten er å forsterke de mentale elementene som utløser klientens velvære og mestringsevne og å redusere mentale elementer som hindrer psykisk velvære og mestringsevne. Den logiske metoden har sin parallell i den motsatte metoden.
Den motsatte metoden anvendes for å endre psykiske plager ved å gi klienten kontakt med mentale elementer som rommer motsatte følelser av de som er forbundet med den psykiske plagen. Hvis klienten opplever noe som vanskelig, aktiverer vi en følelse av letthet. Hvis han eller hun er urolig, henter vi opp en følelse av trygghet. Hvis klienten tenker seg ned følelsesmessig, gir vi kontakt med tanker som innebærer at han tenker seg opp.
Depersonalisering handler om opplevelsen av å føle seg uvirkelig eller fremmed, eller å kjenne seg som en robot med automatisk fungering, eller at man opplever at man er i en drømmetilstand. Depersonalisering er en opplevelse av at selvet er frakoblet den ytre verden eller indre virkelighet. Depersonalisering ut fra hjernens psykologi er tegn på at klientene har kontakt med biopsykiske elementer som utløser opplevelsen av depersonalisering.
Depresjon er et symptom som følge av kontakt med biopsykiske elementer som rommer og utløser de følelsene som klienten opplever som depressive. Depresjon vil i psykologien oftest bli forstått som en følge av tap. Depresjon er en tendens til over tid å være opptatt av at ingenting fungerer, at man ikke får til noe, at man ikke er noe verdt, at man aldri klarer noe, og at man er mislykket. Depresjonen kan føre til handlingslammelse, apati, manglende energi, isolasjon og angst som følge av kontakt med biopsykiske elementer som forankrer de følelsene som den depressive opplever.
Derealisering er en opplevelse av at verden er uvirkelig, og at man er koblet fra verden og tidligere minner. Det å ikke vite hvem man er, og å oppleve sterk konflikt ved selv enkle valg, eller konflikt mellom flere deler eller krefter i en selv er identitetsforvirring i mer alvorlig form. All identitetsforvirring er ikke et tegn på derealisering. Derealisering er ut fra hjernens psykologi tegn på at klientene har kontakt med biopsykiske elementer som fører til følelsesmessige reaksjoner og utsagn og atferd som blir beskrevet som derealisering.
Desorganisert tale blir forstått som usammenhengende eller forvirret og tale, som det er vanskelig for andre å følge. Desorganisert atferd kan være uforutsigbar eller merkelig og fremstå for en ytre observatør uten en klar hensikt eller sammenheng. Desorganisert tale er en følge av kontakt med biopsykiske elementer som gjør det naturlig å snakke eller opptre desorganisert. Desorganisert tale og atferd har således ha en indre logisk forankring, dersom man leter etter de mentale elementene/biopsykiske elementene som ligger til grunn for desorganisert tale. Utfordringen består i å undersøke hvilket psykiske materiale som klienten har kontakt med. Desorganisert tale kan også være en følge av nevropsykologiske prosesser, blant annet som følge av rus. I lingvistisk terapi fokuserer man på de mentalt relaterte uttrykk for desorganisert atferd og tale.
Det bevisste er tanker, mentale opplevelser og prosesser som vi er oppmerksomme på, eller som vi enkelt kan bli oppmerksomme på dersom vi fokuserer på dem. Det å være bevisst er også forbundet med det å vite hvem man er, at man er, hvor man er, hvor man skal, hvor man kommer fra, hva som fungerer, og hva som ikke fungerer. Bevissthet kan også handle om at man er klar over hvilke følelser man har, hva man gjør, og hvorfor man gjør det.
Det vi beskriver og setter ord på, blir til vår bevissthet, mens det vi ikke legger merke til, forblir i det ubevisste, selv om det kan bli tilgjengelig. Bevissthet er nært knyttet til fortolkninger. Det vi fortolker, inngår i vår bevisste oppfatning. Der vi ikke fortolker, forblir større deler av virkeligheten av ubevisst karakter. Selv om man er bevisst, er man ikke oppmerksom på det psykiske materialet som ligger til grunn for ens bevissthet. I lingvistisk hjerneterapi gjør man klienten oppmerksom på at de besitter terapeutiske ressurser, at de har fått til ting og får til ting, at de er verdifulle, og at de kan få det bedre, mens klientene ofte har utviklet en omfattende bevissthet om egne svakheter og om det som ikke fungerer.
Det ubevisste er psykisk materiale og livserfaringer man ikke har kontakt med. Psykologien er preget av oppfatninger om at det ubevisste ikke er tilgjengelig for klientens bevissthet. Dette er forestillinger som ikke kan bekreftes vitenskapelig. Det ubevisste er potensielt kontinuerlig til stede og tilgjengelig gjennom den bevisste flaten, dvs. gjennom klientens språk. Alle ord fra klienten er uttrykk for en indirekte eller direkte kontakt med det ubevisste. Alt som klienten sier, vil stamme fra en indre virkelighet som ikke formidles eksplisitt. Dette gjør det mulig å undersøke det ubevisste ved å undersøke det psykiske materialet som ligger til grunn for klientens utsagn.
Bevisst og ubevisst psykisk materiale er av samme mentalbiologiske natur. Mens det bevisste består av sanseforestillinger, ord og utsagn som lagrer følelser og som klienten har bevisst kontakt med, består det ubevisste av sanseforestillinger, ord og utsagn som i øyeblikket er lagret som mental biologi. Dette kan igjen bli til bevissthet. Det ubevisste kan alltid bli til bevissthet, og den bevisste eksistensformen må alltid gå tilbake til en ubevisst tilstand, det vil si til en tilstand av ikke-bevisst mental biologi. Vekslingen mellom en bevisst og en ubevisst tilstand skjer kontinuerlig. Det man fokuserer på, blir til bevissthet, mens det man ikke fokuserer på, blir lagret i det ubevisste som mental biologi. Der forblir det i det ubevisste til det igjen blir til en bevisst opplevelse.
Det vi beskriver og setter ord på, blir til vår bevissthet, mens det vi ikke legger merke til, forblir i det ubevisste, selv om det kan bli tilgjengelig. Bevissthet er nært knyttet til fortolkninger. Det vi fortolker, inngår i vår bevisste oppfatning. Der vi ikke fortolker, forblir større deler av virkeligheten av ubevisst karakter. Selv om man er bevisst, er man ikke oppmerksom på det psykiske materialet som ligger til grunn for ens bevissthet. I lingvistisk hjerneterapi gjør man klienten oppmerksom på at de besitter terapeutiske ressurser, at de har fått til ting og får til ting, at de er verdifulle, og at de kan få det bedre, mens klientene ofte har utviklet en omfattende bevissthet om egne svakheter og om det som ikke fungerer.
Det ubevisste er psykisk materiale og livserfaringer man ikke har kontakt med. Psykologien er preget av oppfatninger om at det ubevisste ikke er tilgjengelig for klientens bevissthet. Dette er forestillinger som ikke kan bekreftes vitenskapelig. Det ubevisste er potensielt kontinuerlig til stede og tilgjengelig gjennom den bevisste flaten, dvs. gjennom klientens språk. Alle ord fra klienten er uttrykk for en indirekte eller direkte kontakt med det ubevisste. Alt som klienten sier, vil stamme fra en indre virkelighet som ikke formidles eksplisitt. Dette gjør det mulig å undersøke det ubevisste ved å undersøke det psykiske materialet som ligger til grunn for klientens utsagn.
Bevisst og ubevisst psykisk materiale er av samme mentalbiologiske natur. Mens det bevisste består av sanseforestillinger, ord og utsagn som lagrer følelser og som klienten har bevisst kontakt med, består det ubevisste av sanseforestillinger, ord og utsagn som i øyeblikket er lagret som mental biologi. Dette kan igjen bli til bevissthet. Det ubevisste kan alltid bli til bevissthet, og den bevisste eksistensformen må alltid gå tilbake til en ubevisst tilstand, det vil si til en tilstand av ikke-bevisst mental biologi. Vekslingen mellom en bevisst og en ubevisst tilstand skjer kontinuerlig. Det man fokuserer på, blir til bevissthet, mens det man ikke fokuserer på, blir lagret i det ubevisste som mental biologi. Der forblir det i det ubevisste til det igjen blir til en bevisst opplevelse.
Det psykiske materialet er grunnlaget for enhver psykisk forankret plage. Det psykiske materialet har to eksistensformer: én bevisst og én ubevisst. Det psykiske materialet består av biopsykiske elementer av visuell, auditiv og kinestetisk karakter, samt av smak og lukt. Det består også av ord og utsagn (auditive elementer) og av et biologisk og nevrobiologisk element som forankrer de øvrige.
De to mest anvendte diagnostiske systemene er ICD-11, som anvendes i Europa, og DSM-5, som anvendes i USA. De har mange fellestrekk. ICD-11 er utgitt av Verdens helseorganisasjon (WHO), mens DSM-5 er utgitt av American Psychiatric Association (APA). ICD-11 dekker alle medisinske diagnoser, inkludert psykiske lidelser, mens DSM-5 fokuserer spesifikt på psykiatriske diagnoser. ICD-11 er mer universelt brukt globalt og er standard for internasjonal rapportering av helsestatistikk. DSM-5 er mer brukt i USA og har stor innflytelse på forskning, men dens bruk er mer begrenset utenfor USA. ICD-11 har mer generelle og fleksible kriterier, noe som gjør den mer tilpasningsdyktig til ulike kulturelle og sosiale sammenhenger, mens DSM-5 har mer detaljerte og spesifikke kriterier, noe som kan føre til mer konsistens i diagnoser innenfor USA. Begge systemene er viktige for å standardisere diagnoser og behandling innenfor medisin og psykiatri, men de har ulike styrker og anvendelsesområder. Det finnes også andre diagnostiske systemer. I Kina anvendes et annet diagnostisk system som er mer i tråd med kinesisk kultur.
Diagnoser er en følge av observasjoner av og informasjoner om klientene. Diagnosene i ICD-11 og DSM-5 har vitenskapelige mangler, fordi de ikke beskriver presist det psykiske materialet som ligger til grunn for symptomene. De er forankret i observasjoner av og informasjoner om klienten som deretter har ført til en diagnose, det vil si et navn på den psykiske plagen. En svakhet ved diagnosene er at de ikke kan bevises, og at man ikke kan dokumentere presist det psykiske materialet som ligger til grunn for diagnosene.
Dissosiering er en metode fra nevrolingvistisk programmering (NLP). Dissosiering innebærer at klienten ser seg selv utenfra i situasjoner som er forbundet med ubehag. Dette øker den følelsesmessige avstanden til situasjonen, noe som oftest reduserer intensiteten i den psykiske smerten og gjør det lettere for klienten å gjennomføre de mentale endringene som er nødvendige. Teorien bak metoden er at dersom man mentalt øker avstanden til et problem og endrer posisjon i forhold til problemet, vil dette redusere de ubehagelige følelsene som er knyttet til problemet. Dissosiering kan føre til psykisk ubehag dersom den dissosierte posisjonen vedvarer over tid. Klienten må derfor settes i en assosiert posisjon, et naturlig psykisk leie, før konsultasjonen avsluttes for å unngå psykisk ubehag som følge av en vedvarende dissosiert opplevelse.
For å dokumentere klientens opplevelse av psykiske plager og endring som har oppstått gjennom behandlingen, kan man kartlegge og deretter endre de biopsykiske elementene som klienten har kontakt med. Deretter kan man kartlegge de følelsesmessige endringene som klienten har opplevd. Forskjellen på den psykiske smerten og de biopsykiske elementene som klienten har kontakt med før og etter en endringsprosess, dokumenterer forbindelsen mellom den psykiske smerten og de biopsykiske elementene.
Dokumenterbarhet er et vitenskapelig krav om at de biopsykiske elementene som forankrer den psykiske plagen, skal kunne observeres. De skal kunne danne grunnlag for forskning. Man skal også kunne dokumentere de psykiske endringene som oppstår i behandling, hva som hindrer endring, og hva som gjenstår av psykiske plager etter en behandling ved å kartlegge de biopsykiske elementene som klienten har kontakt med underveis i behandlingen og etterpå. Disse formene for dokumenterbarhet kan realiseres gjennom lingvistisk hjerneterapi.
Av og til avslutter klientene behandlingen før den er helt ferdig, på grunn av de psykiske endringene og det psykiske velværet som klientene har oppnådd etter bare et par konsultasjoner. Enkelte klienter kommer tilbake når krisen oppstår på nytt. Klienter som avslutter behandlingen før de er helt igjennom, kan måtte leve med psykiske plager i lengre tid.
Dybdekartlegging er en metode i lingvistisk hjerneterapi (LBT) for å kartlegge klientens opplevelse av den psykiske tilstanden og plagen, de psykiske endringene som oppstår gjennom lingvistisk hjerneterapi, og hva som gjenstår av symptomer etter én eller flere intervensjoner. Dybdekartlegging er en av de mest anvendte metodene i LBT. Metoden anvendes oftest for å gi klienten kontakt med de psykiske elementene som forankrer psykiske plager for å få et utgangspunkt for behandlingen.
Dybdepsykologi refererer til en gren innen psykologien som fokuserer på de dypere, ofte ubevisste aspektene ved psykiske plager. Denne retningen ble primært utviklet av Sigmund Freud og Carl Jung. Dybdepsykologien utforsker de underliggende motivasjonene, følelsene og opplevelsene som påvirker en persons atferd og tankeprosesser. Den fokuserer ofte på studiet av drømmer, arketyper og personlige fortellinger for å forstå det indre og ubevisste. Dybdepsykologi har hatt en betydelig innflytelse på ulike terapeutiske praksiser og har bidratt til en dypere forståelse av menneskelig psykologi.
Vurderingen i Hjernens psykologi er at man ikke kommer dypere i det psykiske materialet og i det indre enn til de biopsykiske elementene som forankrer individenes, og derved også klientenes, følelser og psykiske plage. Psykoanalysen og kvalitativ forskning er opptatt av dybde og dybdepsykologi og av utvikling av dyp, rik og mangfoldig kunnskap om psykiske plager. Dybdepsykologien hevder at man må undersøke de dypereliggende, ofte historiske, årsakene til klientens psykiske plager for å behandle. Den hevder også at det er utilstrekkelig å fokusere på de manifeste symptomene, det vil si på atferd og andre observerbare trekk ved klienten, og at man må gå bak disse fenomenene for å forstå de egentlige årsakene til den psykiske plagen.
Ifølge psykoanalytikerne arbeider symptomfokuserte og korttidsterapeutiske tradisjoner i overflaten og ikke med de egentlige problemene, mens de selv arbeider med de virkelige årsakene. Hjernens psykologi har en annen forståelse av fenomenet psykisk dybde. Vitenskapelige funn viser at man ikke kommer dypere i det psykiske enn til de biopsykiske elementene, det vil si til de mentale elementene som forankrer klientens følelser og psykiske plage. Og man kommer ikke nærmere de egentlige årsakene til psykiske plager enn til det psykiske materialet, det vil si til de biopsykiske og mentalbiologiske elementene som er, forankrer og utløser den. Man kommer dermed ikke nærmere de mentale årsakene til klientens symptomer enn til det psykiske materialet som forankrer dem, enten dette materialet er bevisst tilgjengelig eller lagret som ubevisst psykisk materiale.
Historiske og dypereliggende årsaker til psykiske plager består kun av det psykiske materialet som klientene har en direkte eller indirekte tilgang til, dersom dette materialet har betydning for klientens psykiske tilstand i dag. Dybdepsykologiske forestillinger er feiltolkninger som følge av at man mangler en presis og vitenskapelig forståelse av den psykiske natur.
Vurderingen i Hjernens psykologi er at man ikke kommer dypere i det psykiske materialet og i det indre enn til de biopsykiske elementene som forankrer individenes, og derved også klientenes, følelser og psykiske plage. Psykoanalysen og kvalitativ forskning er opptatt av dybde og dybdepsykologi og av utvikling av dyp, rik og mangfoldig kunnskap om psykiske plager. Dybdepsykologien hevder at man må undersøke de dypereliggende, ofte historiske, årsakene til klientens psykiske plager for å behandle. Den hevder også at det er utilstrekkelig å fokusere på de manifeste symptomene, det vil si på atferd og andre observerbare trekk ved klienten, og at man må gå bak disse fenomenene for å forstå de egentlige årsakene til den psykiske plagen.
Ifølge psykoanalytikerne arbeider symptomfokuserte og korttidsterapeutiske tradisjoner i overflaten og ikke med de egentlige problemene, mens de selv arbeider med de virkelige årsakene. Hjernens psykologi har en annen forståelse av fenomenet psykisk dybde. Vitenskapelige funn viser at man ikke kommer dypere i det psykiske enn til de biopsykiske elementene, det vil si til de mentale elementene som forankrer klientens følelser og psykiske plage. Og man kommer ikke nærmere de egentlige årsakene til psykiske plager enn til det psykiske materialet, det vil si til de biopsykiske og mentalbiologiske elementene som er, forankrer og utløser den. Man kommer dermed ikke nærmere de mentale årsakene til klientens symptomer enn til det psykiske materialet som forankrer dem, enten dette materialet er bevisst tilgjengelig eller lagret som ubevisst psykisk materiale.
Historiske og dypereliggende årsaker til psykiske plager består kun av det psykiske materialet som klientene har en direkte eller indirekte tilgang til, dersom dette materialet har betydning for klientens psykiske tilstand i dag. Dybdepsykologiske forestillinger er feiltolkninger som følge av at man mangler en presis og vitenskapelig forståelse av den psykiske natur.
Dyktighet er en kompleks tilstand og en følge av kontakt med holdningsrelaterte, egenskapsrelaterte, mestringsrelaterte og følelsesrelaterte biopsykiske elementer som forankrer og utløser de følelsene, mentale reaksjonene og den atferden som klienten opplever som forbundet med dyktighet. Dyktighet kan utvikles ved å kartlegge forbedringsområder, og deretter, ved å anvende de samme metodene som når man reduserer den psykiske plagen, utvikle ferdigheter, egenskaper og væremåter av betydning for utvikling av økt dyktighet.
Begrepet «dysfunksjonelle tanker» er hentet fra kognitiv psykologi. Dysfunksjonelle tanker er ut fra den hjernepsykologiske forståelsen en følge av kontakt med biopsykiske elementer (ord, utsagn og indre sanseelementer/opplevelser) som utløser tanker og atferd som er uhensiktsmessige, hindrende eller destruktive for klienten. Slike tanker kan kartlegges ved å kartlegge de ord og utsagn som klienten anvender for å beskrive sin situasjon og de modale elementene som oppleves i forbindelse med ordene. Det finnes ingen dysfunksjonelle tanker i den forstand at de kun er uttrykk for et negativt psykisk materiale. I Hjernens psykologi anvender man derfor ikke begrepet dysfunksjonelle tanker. Alle tanker har en logisk, meningsbærende og mentalbiologisk forankring, selv om de er ubehagelige eller preget av forvirring. Man erstatter derfor begrepet dysfunksjonelle tanker med «tanker som oppleves som ubehagelige» eller «tanker som er forbundet med ubehag». Enhver tanke er, uavhengig av innhold, et uttrykk for at klienten har kontakt med mentale ressurser.
Det er mulig, til en viss grad, å lære klientene å behandle sine psykiske plager. Forutsetningen er at de er intellektuelt tilgjengelige, motiverte, og at de behersker enkelte av de metodene som kan endre de biopsykiske elementene som forårsaker symptomene. En annen forutsetning er at klientene lærer forsiktighetsregler for å hindre at de utsetter seg selv for intenst psykisk ubehag (se kapittelet om etikk).
Egenskaper er en stabil tenke- eller væremåte som følge av en stabil kontakt med mentale/biopsykiske elementer som utløser de følelsene, væremåtene og ferdighetene som inngår i eller er aktive i forbindelse med en bestemt egenskap. Egenskaper kan undersøkes ved å kartlegge hvilke mentale elementer som utløser og opprettholder dem. De kan endres ved å endre disse biopsykiske elementene. Egenskaper er forskningsbare ved at de biopsykiske elementene som ligger til grunn for dem, kan undersøkes og endres.
Eksternalisering er en behandlingsmetode som anvendes i narrativ terapi. Metoden innebærer at klienten settes i en situasjon der han eller hun ser problemet som noe utenfor seg selv. Problemet blir ofte definert som en fiende som klienten og familien skal bekjempe sammen. Derved er det ikke klienten som er problemet, men noe utenfor klienten som gjør noe ubehagelig med klienten.
I psykologien er empati ofte forstått som evnen til å leve seg inn i og forstå klientens situasjon og følelser på klientens premisser samtidig som man støtter klienten. Empati er en viktig kvalitet ved behandlingen. Denne formen for empati kan likevel være uheldig om terapeuten «blir» klientens følelser, eller om man opprettholder et fokus på klientens følelser etter at man har fått nok informasjon til å iverksette en intervensjon for å redusere den psykiske plagen.
Det er ingen forskjell på de mentale prosessene som fører til endring i det daglige liv, og den psykiske endringen som skjer i behandling, ut over at de endringene som skjer i behandling, vil være en følge av bruk av språk, mens psykiske endringer i det daglige liv også vil være en følge av modale reaksjoner på situasjoner og hendelser.
Endringsbarhet er en egenskap ved de biopsykiske elementene. Endringsbarhet innebærer at de biopsykiske elementene som utløser psykisk smerte, kan endres gjennom behandling med den følge at man kan endre den psykiske plagen. De biopsykiske elementenes endringsbarhet er en forutsetning for at de skal kunne anvendes i behandling.
Det er store forskjeller på klienters evne til å endre seg psykisk. Disse forskjellene er en følge av klientenes ulike mentale kapasiteter, evne til å endre eller å utvikle nye mentale forestillinger, evne til å si ja til behandlingen, mentalt tempo, graden av mental slitasje, intensiteten og kompleksiteten i den psykiske plagen, og bivirkninger av medisiner eller rus. Også graden av belastninger og press som klienten står overfor i sitt daglige miljø mellom konsultasjonene, virker inn. Kompleksiteten i den psykiske smerten har større betydning for klientens endringsevne enn intensiteten i ubehaget. Komplekse psykiske lidelser fordrer derfor en lengre behandlingstid enn avgrensede, men intense psykiske plager. Enkelte hardt belastede klienter kan ha en større psykisk endringsevne enn godt fungerende.
Endringskapasitet er klientens evne til å endre seg psykisk gjennom det daglige liv og gjennom behandling. Enkelte klienter har en omfattende endringskapasitet, av og til større enn alminnelig fungerende individer. Klientens endringskapasitet er en viktig terapeutisk ressurs. Endringsevnen er forbundet med klientens hukommelse, tidligere positive opplevelser, fantasi og forestillingsevne, i tillegg til at den henger sammen med klientens grad av overskudd og trygghet i behandlingssituasjonen.
Endringsiverksettende utsagn er utsagn fra terapeut for å forberede og iverksette psykisk endring. Endringsiverksettende utsagn søker å endre de modale og språklige elementene som forankrer klientens psykiske smerte. Endringsiverksettende utsagn blir også anvendt for å forsterke en allerede god følelse og for å aktivere positive egenskaper. Uten endringsiverksettende utsagn vil de øvrige utsagnene i behandlingssituasjonen ha liten endringseffekt ut over at de kan føre til psykisk velvære. Endringsiverksettende utsagn er den viktigste utsagnstypen i lingvistisk hjerneterapi (LBT).
Dette er utsagn som kartlegger de psykiske endringene. Kartleggingen skjer underveis i og ved slutten av den enkelte konsultasjon og ved avslutning av behandlingen. Målet er å undersøke om terapeuten er på rett spor, hva som er oppnådd, og hva som fortsatt gjenstår av psykisk ubehag. Endringskartleggende utsagn kan ha en endringsforsterkende effekt ved at de øker klientens fokus på de psykiske endringene som er oppnådd. Endringskartleggende utsagn kan fungere negativt dersom klientene ikke har oppnådd psykisk endring, fordi de kan øke klientens fokus på det som ikke fungerer. De må derfor anvendes med en viss forsiktighet når behandlingsresultatet er negativt.
Endringspsykologi handler om de mentale prosessene som skjer i forbindelse med psykisk endring. Betegnelsen henviser til at man for å behandle psykiske plager, foruten å ha kunnskap om den psykiske natur, trenger kunnskaper om psykisk endring. Endringspsykologien springer ut fra forskning på de mentale prosessene som klienten har gjennomgått i forbindelse med behandling.
Endringstempo beskriver hvor raskt man kan endre en følelse, en psykisk tilstand eller en mer kompleks psykisk plage. Psykiske endringer som er en følge av behandling, kan skje like raskt som psykiske endringer som er en følge av levd liv, og av og til raskere. Klientens endringstempo vil være knyttet til terapeutens fokus, de terapeutiske strategiene og de metodene som terapeuten anvender. Klientens endringstempo er også forbundet med klientens endringskapasitet, slitasje og klientens holdninger. Klientens endringstempo kan, men ikke alltid, påvirkes av alvorlighetsgraden av den psykiske plage. Forutsetningene for at det raskt skal oppstå psykiske endringer i behandling, er at klienten er intellektuelt tilgjengelig, ikke er for sliten, ønsker endring og har et godt forhold til terapeut og til behandlingssituasjonen.
Energi er en følelse av kraft, styrke, motivasjon og vilje som følge av kontakt med biopsykiske elementer som forankrer og utløser energi, kombinert med fravær av kontakt med biopsykiske elementer som hindrer følelsen av energi.
Etikk i lingvistisk hjerneterapi (LBT) er holdninger og regler for å beskytte klienten mot ubehag i behandlingssituasjonen. Klientene kommer til behandling fordi de har det vondt. I denne situasjonen ligger det et etisk påbud om å lindre og fjerne den psykiske smerten allerede ved konsultasjonens begynnelse. De etiske holdningene i lingvistisk hjerneterapi er humanistisk, terapeutisk og vitenskapelig begrunnet. Den humanistiske begrunnelsen er at klientene skal ha det godt rett og slett fordi de er mennesker. Den vitenskapelige og terapeutiske begrunnelsen for den gode etikk er at respekt for, anerkjennelse av klienten, og fravær av psykisk ubehag i behandlingssituasjonen er forutsetninger for at det skal skje endringer gjennom behandlingen.
God forskning skal være evidensbasert. Resultatene skal kunne bevises. Psykologiske og psykiatriske teorier kan imidlertid ikke bevises på samme måte. Derfor har evidensbegrepet blitt erstattet av begrepet «best practice». ”Best practice” er et viktig begrep som indikerer kvaliteten på forskningen og behandlingen, og at man søker å oppnå best mulig kvalitet i behandlingen. Det er likevel et ufullstendig begrep hvis målet er å utvikle vitenskapelig holdbar kunnskap om psykiske plager.
Lingvistisk hjerneterapi (LBT) er basert på evidens i ordets opprinnelige forstand. Hypoteser og teorier basert på hjernens psykologi kan bevises fordi vi har vitenskapelig kunnskap om hvordan psykiske plager er bygget opp, og hvordan den kan endres og behandles.
Lingvistisk hjerneterapi (LBT) er basert på evidens i ordets opprinnelige forstand. Hypoteser og teorier basert på hjernens psykologi kan bevises fordi vi har vitenskapelig kunnskap om hvordan psykiske plager er bygget opp, og hvordan den kan endres og behandles.
Fobier er en intens, ofte avgrenset angst for bestemte situasjoner, vanligvis forårsaket av kontakt med situasjoner som minner om tidligere traumatiske opplevelser. Fobier er ofte et resultat av betinging. De kan også oppstå gjennom sosial smitte, for eksempel ved å være sammen med noen som reagerer fobisk eller med intens angst i en situasjon som i utgangspunktet ikke var forbundet med angst for en selv. Senere kan man selv reagere med lignende fokus i samme type situasjon.
«Fokus» er et nøkkelbegrep i hjernens psykologi og i lingvistisk hjerneterapi (LBT). Å fokusere er å føle i den forstand at man reagerer med de følelsene som er knyttet til det man fokuserer på. Angst er således en følge av fokus på noe som er forbundet med angst, mens glede er en følge av fokus på noe som er forbundet med glede, samtidig som det ubehagelige er fraværende.
Klientens fokus kan være bevisst eller ubevisst. Endringer i det bevisste eller ubevisste fokus fører til følelsesmessige endringer. I lingvistisk hjerneterapi er man fokusert på de mentale elementene som i øyeblikket utløser og opprettholder klientens problem. Man betrakter klientens fokus på, og dermed kontakt med, de biopsykiske elementene som rommer følelser som den øyeblikkelige årsaken til de psykiske plagene. Man avviser likevel ikke at psykiske plager kan ha en historisk forankring. De biopsykiske elementene som utløser psykiske plager i dag, kan være skapt i fortiden. Hvis dette er tilfellet, kartlegger man de mentale elementene som ble dannet i fortiden, og som fortsatt utløser klientens ubehag i dag.
Klientens fokus kan være bevisst eller ubevisst. Endringer i det bevisste eller ubevisste fokus fører til følelsesmessige endringer. I lingvistisk hjerneterapi er man fokusert på de mentale elementene som i øyeblikket utløser og opprettholder klientens problem. Man betrakter klientens fokus på, og dermed kontakt med, de biopsykiske elementene som rommer følelser som den øyeblikkelige årsaken til de psykiske plagene. Man avviser likevel ikke at psykiske plager kan ha en historisk forankring. De biopsykiske elementene som utløser psykiske plager i dag, kan være skapt i fortiden. Hvis dette er tilfellet, kartlegger man de mentale elementene som ble dannet i fortiden, og som fortsatt utløser klientens ubehag i dag.
Psykiske plager og fenomenet psykisk endring kan settes på formler. Formlene for psykiske plager og psykisk endring beskriver hvordan det er mulig å analysere hvordan psykiske plager utvikles, oppleves og kan endres. Formlene for psykiske plager og endring kan anvendes som et redskap for å utvikle vitenskapelig kunnskap om psykologi og psykisk endring. Formelen for psykiske plager (x) er: (x) = ∑b og (x) = ∑(bp + bn).
Formlene for psykiske plager og psykisk endring illustrerer at den øyeblikkelige psykiske smerten og psykiske plager er en følge av summen av de positivt og negativt ladete biopsykiske elementene som klientene har kontakt med i et bestemt øyeblikk. Formlene er mer omfattende enn vist her. For detaljert informasjon, se kapittel 17.
Formlene for psykiske plager og psykisk endring illustrerer at den øyeblikkelige psykiske smerten og psykiske plager er en følge av summen av de positivt og negativt ladete biopsykiske elementene som klientene har kontakt med i et bestemt øyeblikk. Formlene er mer omfattende enn vist her. For detaljert informasjon, se kapittel 17.
Fornøydhet er en psykisk tilstand forbundet med glede, psykisk velvære og en følelse av mestring og god sosial kontakt som følge av kontakt med mentale/biopsykiske elementer som forankrer og utløser disse følelsene. Øyeblikk med fornøydhet er også preget av et fravær av kontakt med biopsykiske elementer som forankrer og utløser ubehag.
Selv om psykiske plager og alminnelige psykiske tilstander er bygget opp på samme måte, av sanseforestillinger og av ord og utsagn som rommer følelser, er de likevel forskjellige. Mens den alminnelige psykiske tilstand vil være preget av alminnelige eller positive følelser, vil psykiske plager være preget av psykisk smerte. Forskjellen ligger også i innholdet i de opplevelsene som har ført til disse tilstandene. Psykisk velvære vil være en følge av tidligere kontakt med positivt ladete biopsykiske elementer. Psykiske plager vil derimot være en følge av kontakten med et psykisk eller mentalbiologisk materiale som rommer psykisk ubehag. Forskjellene vil også være knyttet til klientenes bakgrunn, grad av sårbarhet, genetiske disposisjoner, tankeinnhold, den psykiske plagens varighet og modale og språklige forankring. I tillegg vil de ytre sett kunne fremstå som forskjellige på grunn av forskjeller i følelsesmessige reaksjoner, hvordan man snakker om disse tilstandene, og i atferd.
De observerbare forskjellene mellom psykisk velvære og psykiske plager kan være dramatiske, men disse forskjellene er ikke avgjørende for hvordan man kan kartlegge disse tilstandene. Konklusjonen er at likhetene mellom klientens alminnelige psykiske tilstand har større betydning for å forstå og behandle psykiske plager enn forskjellene mellom dem.
De observerbare forskjellene mellom psykisk velvære og psykiske plager kan være dramatiske, men disse forskjellene er ikke avgjørende for hvordan man kan kartlegge disse tilstandene. Konklusjonen er at likhetene mellom klientens alminnelige psykiske tilstand har større betydning for å forstå og behandle psykiske plager enn forskjellene mellom dem.
Selvforstyrrelsene kan ta ulike former og føre til at en selv eller omgivelsene virker uvirkelige eller forvrengte. Selv om personen vet at det de ser og hører er virkelighet, føles det som om de er distansert fra den, noe som skaper en opplevelse av at verden rundt dem er kunstig eller fremmed. Man kan også ha en følelse av å være frakoblet fra seg selv, som om de ser seg selv utenfra. Det kan føles som om ens kropp eller tanker ikke tilhører en selv, noe som fører til en dyptgripende fremmedgjøring fra egen identitet. Man kan oppleve at selvet er fragmentert i ulike deler, som om det er flere separate jeg eller bevisstheter, noe som kan føre til en følelse av kaos og mangel på sammenheng i den personlige opplevelsen av identitet. Ut fra den hjernepsykologiske forståelse er forstyrrelser av selvet en følge av avkopling av biopsykiske elementer som rommer velvære, følelse av identitet og selvbevissthet og påkobling av biopsykiske elementer som rommer en følelse av at man har uklare grenser eller at ting føles fremmed.
Fortolkninger unngås i den grad det er mulig i lingvistisk hjerneterapi (LBT). En årsak til dette er at ingen fortolkning vil kunne fange inn psykiske plager og det psykiske materialet som forankrer og utløser klientens følelser. Enhver fortolkning vil innebære en omskriving av klientens indre opplevelser, slik at de blir meningsfulle for terapeuten. En annen årsak til at fortolkninger unngås er at enhver fortolkning av klientens psykiske plager er en følge av en samskapt virkelighet. Her møtes klientens opplevelser av psykiske plager og terapeutens forståelse, men ingen opplevelse av psykiske plager er et samskapt produkt mellom terapeut og forsker. Terapeutens eller forskerens førforståelse vil ofte være bestemt av terapeutens kunnskap, teorier og verdier. Disse vil ofte få forrang fremfor klientens fortelling om sine egne opplevelser. Som følge av dette må man forholde seg ufortolkende til de ordene som klienten bruker for å beskrive hvordan han eller hun opplever den psykiske plagen, dersom man ønsker å kartlegge og jobbe med klientens opplevelse av psykiske plager.
Fortrengt materiale er biopsykiske elementer som rommer ubehagelige følelser som ikke er tilgjengelig for bevisstheten. Fortrengt psykisk materiale forstås som vanskelig tilgjengelig på grunn av klientenes motstand mot å få kontakt med det psykiske ubehaget. Denne forståelsen har preget psykologien og psykiatrien siden psykoanalysens begynnelse rundt 1899. Nyere forskning har modifisert denne forestillingen. Forestillingene om at ubevisst psykisk materiale blir fortrengt er både riktige og feilaktige. Deler av det ubehagelige psykiske materialet (de biopsykiske elementene) som klienten har en ubevisst kontakt med, har en tendens til å forsvinne fra klientens bevisste fokus. Dette betyr ikke at det ikke lenger er tilgjengelig. Man kan ved hjelp av enkle intervensjoner gi klienten kontakt med dette psykiske materialet, selv om klienten tidligere har vegret seg for å få kontakt med det. Den første forutsetningen er at man gir klienten en følelse av trygghet og en opplevelse av at han eller hun blir respektert og likt. Deretter gir man klienten kontakt med det ubevisste materialet ved å stille spørsmål med utgangspunkt i klientens utsagn. Samtidig må man beskytte klienten mot den psykiske smerten som er lagret i det psykiske materialet, som han eller hun kan få kontakt med.
For å få kontakt med det ubevisste, med de ubevisst lagrede biopsykiske elementene, kan man spørre hva klientens ubehagelige følelser og reaksjoner er forbundet med, hvordan klienten opplever de ubehagelige følelsene, hvor i kroppen de ubehagelige følelsene sitter, og om klientens følelser er noe han eller hun ser, hører eller kjenner. I dette arbeidet må man beskytte klienten mot ubehag når han eller hun får kontakt med fortrengt materiale som forankrer den psykiske smerten. En annen forutsetning er at man, før behandlingen begynner, gir klienten en opplevelse av trygghet. Utrygghet vil kunne blokkere for kontakt med fortrengt psykisk materiale, slik at det ikke lenger er tilgjengelig. En tredje forutsetning er at terapeuten har kunnskap om forbindelsen mellom klientens ord og utsagn, modale elementer, følelser og fortrengt psykisk materiale, det vil si de biopsykiske elementene.
For å få kontakt med det ubevisste, med de ubevisst lagrede biopsykiske elementene, kan man spørre hva klientens ubehagelige følelser og reaksjoner er forbundet med, hvordan klienten opplever de ubehagelige følelsene, hvor i kroppen de ubehagelige følelsene sitter, og om klientens følelser er noe han eller hun ser, hører eller kjenner. I dette arbeidet må man beskytte klienten mot ubehag når han eller hun får kontakt med fortrengt materiale som forankrer den psykiske smerten. En annen forutsetning er at man, før behandlingen begynner, gir klienten en opplevelse av trygghet. Utrygghet vil kunne blokkere for kontakt med fortrengt psykisk materiale, slik at det ikke lenger er tilgjengelig. En tredje forutsetning er at terapeuten har kunnskap om forbindelsen mellom klientens ord og utsagn, modale elementer, følelser og fortrengt psykisk materiale, det vil si de biopsykiske elementene.
Fortvilelse er en psykisk tilstand av sorg, oppgitthet, håpløshet og tristhet som følge av kontakt med mentale/biopsykiske elementer som utløser de følelsene som klienten opplever som forbundet med fortvilelse. Dette kombineres med fraværet av kontakt med biopsykiske elementer som forankrer en følelse av fornøydhet og velvære.
Forutsigbarhet er et kriterium for vitenskapelighet og en viktig forutsetning for at man skal kunne forutsi hvordan psykiske plager er bygget opp mentalt, hvordan den kan behandles, hvilke utfordringer man vil kunne stå overfor i behandlingen, og hvordan man kan møte disse utfordringene. En forutsetning for forutsigbarhet i forskning og behandling av psykiske plager er at de biopsykiske elementene som forårsaker den psykiske plagen, kan være stabile. Se stabilitet.
Forvirring er en psykisk tilstand preget av uvisshet, motstridende tanker og vanskeligheter med å ta avgjørelser. Forvirring er en følge av kontakt med biopsykiske elementer som forankrer og utløser de følelsene som oppleves som forvirring.
I psykologien brukes av og til begrepet «frittflytende følelser» som en beskrivelse av følelser som ikke har noen klar kilde, eller som ikke kan knyttes til noe bestemt. Frittflytende følelser er tilsynelatende ikke tilgjengelige gjennom observasjon, og de kan være vanskelige å lokalisere. De inngår sjelden som objekt i kartlegging og endring av psykiske plager, da de er mindre anvendbare i behandling. Begrepet kan være inspirert av klienter som formidler at en følelse er overalt, at de ikke vet hva problemet handler om, og at følelsene bare er der. Fokuserte følelser er motsatsen til frittflytende følelser. Fokuserte følelser er for eksempel frykt for noe konkret, som lukkede rom, bestemte situasjoner og mennesker. Klientens fokus kan også være rettet mot følelser i en bestemt kroppsdel, som vondt i magen eller vondt i hodet.
Forestillingen om at det finnes frittflytende følelser, er ikke helt korrekt. Utsagn fra klientene om at følelsene er overalt, at de ikke har en spesifikk kilde, at man ikke vet hvor følelsene stammer fra, eller hva de består av, betyr ikke at de er frittflytende i den forstand at de ikke er tilgjengelige. Følelser er ikke sin egen kilde, men en følge av kontakt med språklige og modale elementer som rommer følelser. Enhver følelse kan derfor undersøkes med hensyn på hvilke biopsykiske elementer de er knyttet til, og som forankrer og utløser de følelsene klienten opplever. I det øyeblikket en frittflytende følelse blir beskrevet gjennom et modalt element som rommer den samme følelsen, blir følelsen tilgjengelig for introspeksjon gjennom klientens utsagn. Da kan man kartlegge hvor i kroppen følelsen oppleves, og hvordan den oppleves modalt.
Forestillingen om at det finnes frittflytende følelser, er ikke helt korrekt. Utsagn fra klientene om at følelsene er overalt, at de ikke har en spesifikk kilde, at man ikke vet hvor følelsene stammer fra, eller hva de består av, betyr ikke at de er frittflytende i den forstand at de ikke er tilgjengelige. Følelser er ikke sin egen kilde, men en følge av kontakt med språklige og modale elementer som rommer følelser. Enhver følelse kan derfor undersøkes med hensyn på hvilke biopsykiske elementer de er knyttet til, og som forankrer og utløser de følelsene klienten opplever. I det øyeblikket en frittflytende følelse blir beskrevet gjennom et modalt element som rommer den samme følelsen, blir følelsen tilgjengelig for introspeksjon gjennom klientens utsagn. Da kan man kartlegge hvor i kroppen følelsen oppleves, og hvordan den oppleves modalt.
Følelser er et element i den biopsykiske enheten. Følelser er psykisk forankret smerte eller velvære som blir utløst, forårsaket og opprettholdt av kontakten med modale og språklige elementer. Følelser er integrert i ethvert ord og utsagn, i enhver indre opplevelse, atferd, reaksjon, holdning og ferdighet. De er ikke selvstendige og uavhengige fenomener, men en følge av kontakt med modale og språklige elementer som rommer følelser. Følelser er et signal på om noe fungerer eller ikke fungerer mentalt. De er dokumenterbare ved å dokumentere de verbale og modale elementene som forankrer dem. Følelser er endringsbare og kan endres gjennom en endring av de biopsykiske elementene som forankrer dem. For eksempel kan nye biopsykiske elementer dannes gjennom levd liv eller behandling. De biopsykiske elementene som forankrer og utløser følelser, kan også endres gjennom intervensjoner fra terapeut eller gjennom mentale prosesser utført av klienten.
Følelseskartleggende utsagn er utsagn fra terapeut med hensikt å kartlegge hvordan klienten opplever sine følelser modalt. I Hjernens psykologi vil terapeuten kontinuerlig være oppmerksom på og registrere klientens følelser, selv om dette ikke alltid skjer gjennom følelseskartleggende utsagn.
Følelsestegning innebærer å la klienten tegne sine følelser. Tegningene anvendes for å kartlegge hva de ulike elementene i tegningene betyr for klienten. Klientens kommentarer til tegningene danner grunnlag for nye intervensjoner.
Fantastiske fantasier kan ha like stor endringseffekt på den psykiske tilstanden og på psykisk endring som realistiske mentale forestillinger (konstruksjoner). Det er ikke forestillingenes grad av realisme som er avgjørende for om de fører til psykisk endring, men om klienten kan leve seg inn i og tro på fantasiene. Fantastiske fantasier er blant de mest virksomme metodene man kan anvende for å endre den psykiske plagen.
Det er mulig å kartlegge hva som gjenstår av psykiske plager etter en endringsprosess ved å kartlegge de biopsykiske elementene som klientene fortsatt har kontakt med, og som rommer psykisk ubehag etter at endringsarbeidet er over.
Generaliserbarhet er et kriterium ved god forskning. Kravet til generaliserbarhet innebærer at de metodene man har anvendt og fått gode resultater med i behandling, skal kunne anvendes på andre klienter og føre til omtrent de samme resultatene. Lingvistisk hjerneterapi (LBT) har høy generaliserbarhet. De endringsmetodene som anvendes i lingvistisk hjerneterapi, kan anvendes for å forbedre den psykiske tilstanden for alle. Hjernens psykologi og de metodene som anvendes i lingvistisk hjerneterapi, kan også anvendes på områdene pedagogikk, ledelse, spesialpedagogikk og idrettspsykologi.
Gjensidig avhengighet er en egenskap ved de biopsykiske elementene som inngår i den biopsykiske enheten. Den gjensidige avhengigheten mellom de biopsykiske elementene innebærer at dersom man endrer ett element i den biopsykiske enheten, vil man få endringer i de andre elementene. Dette betyr også at om man endrer det modale elementet i den biopsykiske enheten som forårsaker klientens følelser, vil individet få kontakt med nye følelser og snakke om sine psykiske plager med andre ord enn tidligere.
Glede er en psykisk tilstand som følge av kontakt med mentale/biopsykiske elementer som forankrer og utløser de følelsene som klienten opplever som forbundet med glede.
Hallusinasjoner er evnen til å høre ting som andre ikke hører, se ting som andre ikke ser, og kjenne ting i kroppen som legene ikke kan bekrefte. Hørselhallusinasjoner i form av stemmer som kommenterer klienten negativt eller som snakker om klienten er mest vanlig. Men man kan også ha visuelle, auditive og kinestetiske / taktile hallusinasjoner og hallusinasjoner forbundet med lukt og smak. Det å hallusinere vil for de fleste være forbundet med angst, selv om hallusinasjonene måtte være positive. Felles for disse hallusinasjonene er at de er en følge av kontakt med auditive, visuelle, luktrelaterte eller smaksrelaterte biopsykiske elementer som rommer følelser som angst, uro, forvirring etc. Hallusinasjoner er mer utbredt enn man har vært klar over. Hallusinasjoner blir i psykologien og psykiatrien betraktet som et tegn på psykiske plager. Evnen til å hallusinere er betraktet som en viktig egenskap i lingvistisk hjerneterapi (LBT). Den betraktes som en mental ressurs på linje med absolutt gehør, og den kan anvendes terapeutisk. Evnen til å hallusinere er uttrykk for at klienten besitter en omfattende endringskapasitet. Grunnen til dette er at evnen til å hallusinere innebærer evnen til å forestille seg en virkelighet som ikke eksisterer. Dette er en egenskap som kan anvendes i behandling. Klientene kan lære hvordan de kan få kontroll over sine hallusinasjoner gjennom LBT.
Det er mulig å kartlegge hva som hindrer klientene i å endre seg psykisk gjennom behandling ved å undersøke hvilke biopsykiske elementer som blokkerer eller hindrer endring. Man kan også kartlegge de egenskapene som hindrer endring. Hindringene mot psykisk endring er ofte integrert i, og forteller noe om, den psykiske plagen. Hindringer mot endring kan også utløses av terapeutens kommunikasjon og arbeidsmåte.
Hjernen har en rekke egenskaper som regulerer kroppens funksjoner. Mindre kjent er hjernens mentale egenskaper. Det finnes et omfattende antall mentale egenskaper. Alle hjernens mentale egenskaper er knyttet til dannelse, utvikling, endring og sletting av biopsykiske elementer. Her fokuserer jeg på tre typer: Vi har egenskaper som kan avledes av de teoriene som ligger til grunn for utvikling av hjernens psykologi, og vi har behandlingsrelaterte og forskningsrelaterte egenskaper. Egenskaper som kan avledes av grunnlagsteoriene er at de biopsykiske elementene rommer følelser, kan kobles på og av den psykiske tilstanden, kan observeres gjennom introspeksjon, kan formidles via språk, kan endres med den følge at det oppstår en følelsesmessig endring, og at de kan erstattes, transformeres eller byttes ut med andre egenskaper. Av hjernens forskningsrelaterte egenskaper kan nevnes at de biopsykiske elementene kan være objektive og valide uttrykk for klientens følelser, forutsigbare ved at man kan forutsi hvordan de kan endres. De er slik generaliserbare i den forstand at de kan anvendes på alle tilstander av psykisk plage.
Hjernepsykologien er en lære om fenomenene psyke, psykiske plager, psykiske egenskaper, psykisk endring og om psykiske fenomener slik de oppleves innenfra. Den springer ut fra forskning på den psykiske naturen. Hjernepsykologi kan betraktes som en mentalbiologisk tilnærming til forskning på og utvikling av kunnskap om psykiske plager. Hjernepsykologien har oppstått uavhengig av et fokus på den ytre konteksten og de omstendighetene som de psykiske plagene har utviklet seg innenfor. Den ytre sosiale konteksten er likevel integrert i det psykiske materialet, det vil si i de biopsykiske elementene som forankrer individenes psykiske tilstand, og som blir fokusert i hjernepsykologien og i lingvistisk hjerneterapi. Den ytre konteksten blir således fokusert indirekte gjennom et fokus på de biopsykiske elementene som forankrer de følelsene som stammer fra sosiale, økonomiske, relasjonelle og kulturelle forhold. Alle psykiske tilstander og plager, egenskaper, verdier og holdninger kan forstås, analyseres og endres med utgangspunkt i de biopsykiske elementene og den hjernepsykologiske forståelsen.
Holdninger, enten de er preget av sympati eller antipati og av bestemte oppfatninger av et fenomen, er en følge av kontakt med stabile biopsykiske elementer som forankrer de følelsene som inngår i og utløser holdninger.
Immunitet mot psykiske plager er evnen til å få kontakt med biopsykiske elementer som fører til nøytrale eller positive følelser og mestringsevne i situasjoner som for mange ville ha ført til psykisk smerte. Et annet ord for denne formen for immunitet er resiliens. «Resiliens», psykologisk motstandskraft, har sammenheng med at man beholder en psykisk styrke og helse til tross for stress og påkjenninger (Store Norske Leksikon). Psykologi og psykiatri har vært opptatt av resiliens, men disse fagene vet ikke hvilke indre mentale prosesser som fører til resiliens. Immunitet mot psykiske plager er en følge av at klientene får kontakt med et psykisk materiale i form av sanseforestillinger, ord og utsagn som lagrer positive følelser, og som utløser og øker klientens mestringsevne i utfordrende situasjoner. Mens noen får kontakt med mentale elementer som fører til symptomer i en situasjon, vil andre få kontakt med mentale elementer som er preget av energi, overskudd og handlekraft i samme situasjon. Den siste gruppen kan i større grad betraktes som immune mot psykiske plager. Utvikling av immunitet mot psykiske plager er et mål for behandlingen i lingvistisk hjerneterapi. Man kan utvikle immunitet mot psykiske plager ved å fjerne det psykiske materialet som forankrer den psykiske smerten, og ved å utvikle mentale og fysiske strategier som fører til større mestringsevne i utfordrende situasjoner. Man kan også redusere klientenes sårbarhet overfor belastninger som tidligere har ført til psykiske plager, og deres tendens til å reagere med symptomer i utfordrende situasjoner. Veien til immunitet vil være forskjellig fra klient til klient, men utviklingen av immunitet mot psykiske plager vil gjøre klientene i stand til å beholde sin mestringsevne og sitt psykiske velvære, selv om de skulle oppleve nye psykiske belastninger i fremtiden.
Indre empiri er den indre opplevelsen av psykisk smerte som ikke kan observeres utenfra, men som man kan få kontakt med gjennom klientens utsagn. Den indre empirien består av sanseelementer, følelser, ord og utsagn, og av de biologiske elementene som forankrer disse opplevelsene. Kunnskap om den indre empiri kan kun utvikles gjennom et fokus på den måten som klienten opplever og sanser den psykiske tilstand og plage på, og gjennom klientens språk, det vil si gjennom den måten som plagen viser seg for klientens indre. Den indre empirien er det eneste objektive uttrykket for klientens følelser og for den måten han eller hun opplever psykiske plager på. Kunnskap om den indre empiri er derfor en forutsetning for å utvikle vitenskapelig kunnskap om psykiske plager og om psykiske endringer som kan oppstå i behandling.
Intellektuell tilgjengelighet er en tilstand der klienten kan kommunisere og redegjøre for sin situasjon og sine følelsesmessige reaksjoner, og er i stand til å gjennomføre og forestille seg terapeutens instruksjoner mentalt.
Psykisk endring som følge av behandling forutsetter at det psykiske materialet som dannes gjennom terapeutens intervensjoner, er sterkere eller mer overbevisende, intens og dominerende enn det psykiske materialet som utløser og opprettholder klientens symptomer.
Intervensjonskartlegging er en metode i lingvistisk hjerneterapi (LBT) som innebærer at man kartlegger psykiske plager ved å registrere klientens reaksjoner på de intervensjonene som blir iverksatt. Begrunnelsen for å anvende metoden er at klientens reaksjoner på terapeutens intervensjoner forteller mye om det psykiske materialet som utløser klientens symptomer, om den psykiske plagens påvirkning på klienten, og om klientens egenskaper og endringskapasitet. For eksempel i hvilken grad psykiske plager er endringsbar og hva som fører til psykisk endring. Metoden fører også til kunnskap om klientens egenskaper som kan anvendes for å redusere den psykiske plagen, og den vil avdekke hvilke mentale utfordringer som klienten står overfor når han eller hun forsøker å endre seg gjennom behandling.
Ja-signaler bekrefter at klienten er mottakelig for og i stand til å utføre de mentale operasjonene som terapeuten inviterer til. Ja-signaler fra klientene er en forutsetning for at det skal oppstå endringer i behandlingen. Ingen intervensjoner blir iverksatt i lingvistisk hjerneterapi (LBT) dersom klienten ikke har gitt et ja-signal til endringsarbeidet. Dette innebærer at man sjekker med klienten om han eller hun er fortrolig med terapeutens intervensjon. Ja-signaler kan være et smil, et nikk, og utsagn som «ja», «ok», «da går vi for det», «høres fint ut», «det er riktig». De bekrefter at klienten ønsker og er villig til å gjennomføre de mentale prosessene som terapeuten inviterer til. Ja-signaler bekrefter at det har skjedd en psykisk endring, eller at klienten har kontakt med det psykiske materialet som skal endres. Ved nei-signaler endrer terapeuten innfallsvinkel, ordlyd og av og til metode.
Det er mulig å kartlegge hva som skjer mentalt med klientene når de oppnår resultater i behandling, uansett hvilken terapeutisk innfallsvinkel som er anvendt. Dette skjer ved at man kartlegger de biopsykiske elementene som forårsaker klientens følelser før og etter en eller flere intervensjoner eller en konsultasjon. Det er mulig å avdekke når i behandlingsprosessen det skjer en psykisk endring ved å kartlegge de endringene som skjer underveis i konsultasjonen.
Enhver følelsesmessig reaksjon og opplevelse av psykisk smerte kan bli tilgjengelig for observasjon og dokumentasjon ved å kartlegge de biopsykiske elementene og de sanseforestillingene, ordene og utsagnene som utløser disse tilstandene (Dammen 2013). Det er mulig å kartlegge de mentale prosessene som fører til psykiske plager, og hva som skjer mentalt når det skjer en psykisk endring som følge av behandling eller levd liv. Kartleggingen av de mentale prosessene som fører til symptomer, kan skje ved å registrere hvilke sanseforestillinger, ord og utsagn som lagrer de følelsene som klienten har kontakt med i situasjoner der de opplever psykisk ubehag og positive følelser. Man kan også kartlegge hvordan klientens bevisste eller ubevisste kontakt med mentale elementer som rommer positive og negativt ladete følelser, endrer seg over tid.
Katatoni innebærer unormale motoriske bevegelser eller stillhet, ofte i form av stivhet eller manglende respons. Katatoni som er forårsaket eller stimulert av mentale forhold er en følge av kontakt med et sett med biopsykiske elementer som rommer så intense følelser at katatoni, for individet i øyeblikket, er den løsningen individet har tilgang til. Arbeidet vil innebære å kartlegge hvilke biopsykiske elementer klientene har forut for og underveis i de katatone reaksjonene, og de biopsykiske elementene og det opplevelses- og tankemønsteret som kan utløse katatoni.
En person som ønsker og mottar verbal hjelp eller støtte fra en terapeut.
Det er store forskjeller på klientenes evne til å endre seg psykisk. Disse forskjellene er en følge av klientenes ulike mentale kapasitet, evne til å endre eller å utvikle nye mentale forestillinger, evne til å si ja til behandlingen, mentalt tempo, graden av mental slitasje, kompleksiteten og omfanget av den psykiske plagen, og bivirkninger av medisiner eller rus. Belastninger og press som klienten står overfor i sitt daglige miljø mellom konsultasjonene, virker også inn. Kompleksiteten i den psykiske smerten har større negativ betydning for klientens endringsevne enn intensiteten i ubehaget. En kompleks psykisk plage fordrer derfor lengre behandlingstid enn avgrensede, men intenst opplevde psykiske plager. Enkelte hardt belastede klienter kan ha en større psykisk endringsevne enn godt fungerende.
Klientutsagn er et utsagn fra klienten og et tegn på at klienten har kontakt med et psykisk materiale og med biopsykiske elementer som rommer intense eller mindre intense følelser.
Koblingsbarhet er en egenskap ved de biopsykiske elementene. Koblingsbarhet innebærer at de biopsykiske elementene som klienten har kontakt med, og som rommer ubehagelige følelser, kan kobles av den psykiske tilstanden, og at biopsykiske elementer som er preget av velvære og mestring, kan kobles på den psykiske tilstanden gjennom terapeutens utsagn. De biopsykiske elementenes koblingsbarhet er en forutsetning for å gjennomføre lingvistisk hjerneterapi (LBT).
Koblingsteorien for psykiske plager er en av de viktigste teoriene i Hjernens psykologi og lingvistisk hjerneterapi (LBT). Teorien hevder at enhver opplevelse av psykiske plager er en følge av at noe mentalt som rommer følelser, er koblet av eller på den psykiske tilstanden. Påkoblingen kan være bevisst eller ubevisst. Det som er koblet på eller av og som forankrer og utløser klientens følelser, er biopsykiske elementer, det vil si ord, utsagn og sanseforestillinger som rommer følelser.
Koblingsteorien for psykisk endring hevder at enhver psykisk endring som oppstår gjennom verbal behandling, innebærer at noe psykisk positivt blir koblet på den psykiske tilstanden i et terapeutisk øyeblikk, mens noe psykisk negativt ladet blir koblet av. Det som blir koblet på eller av, er biopsykiske elementer som rommer følelser.
Kognitiv terapi er en terapeutisk tradisjon som ble utviklet av Aron og Judith Beck på 1970-tallet. Kognitiv terapi er en videreutvikling av atferdsterapi, og den er opptatt av sammenhengen mellom tenkning, atferd og psykisk plage. Den sprang ut av forskning på depresjon, men anvendes i dag på en rekke psykiske plager. Kognitiv terapi dominerer i dag behandlingsfeltet. Kognitiv terapi er også den terapeutiske tradisjonen som i de senere år har vært mest utsatt for forskning. Et sentralt begrep er «dysfunksjonelle tanker» og «skjemaer». Kognitiv terapi er den terapeutiske tradisjonen som ligger nærmest lingvistisk hjerneterapi (LBT) blant annet ved at den i mindre grad fortolker klientenes utsagn og ved at den er fokusert på innholdet i klientens tanker eller dysfunksjonelle skjemaer, men det er også forskjeller mellom kognitiv terapi og lingvistisk hjerneterapi. Kognitiv terapi er først og fremst opptatt av klientens tenkning og mindre fokusert på det psykiske materialet som ligger til grunn for klientenes tanker (Kilde: Depression: Causes and Treatment, Aron Beck, 1967).
Kognitive vansker, som nedsatt oppmerksomhet, hukommelse og evne til å planlegge. Kognitive vansker er en følge av kontakt med biopsykiske elementer, indre opplevelser som dominerer klientens ubevisste og bevisste fokus i den grad at oppmerksomheten på ytre forhold svekkes, at minner og nære opplevelser ikke er tilgjengelige og man mangler det mentale overskudd og kontakt med den nødvendige planleggingsrelaterte mentale virksomhet. Mentalt forankrede kognitive vansker er ikke et tegn på mangler, men et tegn på kontakt med negativt ladete biopsykiske elementer som tar fokus og som reduser den energien som er nødvendig for å være oppmerksom, huske og planlegge.
Komorbiditet betyr samtidig tilstedeværelse av flere psykiske plager. Begrepet er basert på forestillingen om at det finnes avgrensede psykiske plager som ikke har noen forbindelse til andre psykiske plager. Vurderingen i hjernepsykologien er at det ikke finnes selvstendige eller uavhengige psykiske plager som ren angst, depresjon, tvangsatferd eller anoreksi. Alle psykiske plager og former for psykiske plager er komorbide. Det finnes ingen psykiske plager kun bestående av ett symptom. Det finnes heller ingen plager som ikke har en posttraumatisk og en øyeblikkelig karakter. Begrepet komorbiditet kan derfor være uheldig fordi det kan låse psykologene og terapeutene til forestillinger om at det finnes psykiske plager som ikke har forbindelse til symptomer man finner ved andre psykiske plager.
Dette er utsagn fra terapeuten som konfronterer klienten. Vi skiller mellom mindre og mer alvorlige konfronterende utsagn. Felles for dem er at de kan begrense klientens endringsevne og føre til fokus på temaer som ikke er viktige for å skape endring. I tillegg kan de føre til konflikt mellom terapeut og klient. De er uttrykk for at terapeuten ikke i tilstrekkelig grad har lyttet til klientens forståelse av sin egen situasjon på klientens premisser. Konfronterende utsagn kan redusere de resultatene man kan oppnå i behandling (se den direkte utsagnsmetoden, Dammen 2023b).
Kontrollerbarhet er et kriterium i LBT. Kontrollerbarhet innebærer at man skal kunne kontrollere behandlingsmetodene og behandlingsprosessen for å hindre at uønskede faktorer påvirker forskningen eller behandlingen. Denne formen for kontrollerbarhet er mulig i LBT fordi kartlegging, endring og kartlegging av de endringene som oppnås, skjer uten at utenforstående tredjepartsfaktorer kan påvirke situasjonen. Kontrollerbarhet er også et krav om at man skal kunne kontrollere de resultatene som oppnås gjennom behandlingen. Kravene til kontrollerbarhet kan tilfredsstilles i LBT fordi man kan kartlegge de endringene som skjer med de biopsykiske elementene som følge av terapeutens intervensjoner.
Korttidsterapi ble opprinnelig forstått som behandling med en varighet fra én til ti konsultasjoner. Begrepet stammer fra MRI-tradisjonen. Enkelte psykologer og psykiatere hevder at korttidsterapi arbeider i overflaten fordi den er kort, og at langtidsterapi er en forutsetning for å gå i dybden. Denne oppfatningen kan blandes med oppfatningen om at langtidsterapi faktisk går i dybden, fordi den er langvarig. Dette er teoretiske konstruksjoner. Man kommer ikke dypere i psykiske plager enn til de biopsykiske elementene, og til de ord, utsagn og sanseforestillinger som forankrer, lagrer og utløser klientens følelser.
Kritiske utsagn fra klienten kritiserer terapeutens behandling og atferd. Kritiske utsagn fra klienten er tegn på at behandlingen ikke fungerer, og at klienten har kontakt med psykisk ubehag underveis i samtalen. Klientens tendens til å kritisere kan være et element ved den psykiske plagen. Kritiske utsagn fra klientene undersøkes for å få kontakt med det psykiske materialet som utløser dem. Kritiske utsagn kan forebygges, betraktes som uttrykk for en terapeutisk ressurs, og anvendes i lingvistisk hjerneterapi (LBT) (Dammen 2013, 2024b).
Kunnskaper er bygget opp av biopsykiske elementer som består av ord og utsagn, og av modale elementer. Kunnskaper rommer følelser for de som besitter kunnskapene, selv om følelsene som er knyttet til kunnskapene, tilsynelatende er fraværende og defokuserte.
Vi kan skille mellom kunnskap på tre nivåer:
Kunnskap om mennesket som en biologisk organisme uten bevissthet.
Kunnskap om psykiske fenomener som meninger, følelsesmessige reaksjoner, vurderinger og holdninger etc.
Kunnskap om mentalbiologiske/biopsykiske fenomener som rommer følelser og som samtidig både er biologi og psyke.
Kunnskap på nivå 1 blir ikke lagt vekt på i Hjernens psykologi. Kunnskap på nivå 2 er interessant ved at den kan føre til nye spørsmål om hvordan klientens følelser er lagret mentalt. Kunnskap på nivå 3 er det viktigste utgangspunktet for terapeutens intervensjoner. Forestillingen om at det finnes lover for psykiske tilstander, plager og psykisk endring, er forankret i kunnskap på nivå 3. Kunnskap om lovene for utvikling av psykisk plage, psykiske fenomener og psykisk endring er forutsetninger for å utvikle en vitenskapelig kunnskap om psykiske fenomener og plager, og om hjernens psykologi.
Kunnskap om mennesket som en biologisk organisme uten bevissthet.
Kunnskap om psykiske fenomener som meninger, følelsesmessige reaksjoner, vurderinger og holdninger etc.
Kunnskap om mentalbiologiske/biopsykiske fenomener som rommer følelser og som samtidig både er biologi og psyke.
Kunnskap på nivå 1 blir ikke lagt vekt på i Hjernens psykologi. Kunnskap på nivå 2 er interessant ved at den kan føre til nye spørsmål om hvordan klientens følelser er lagret mentalt. Kunnskap på nivå 3 er det viktigste utgangspunktet for terapeutens intervensjoner. Forestillingen om at det finnes lover for psykiske tilstander, plager og psykisk endring, er forankret i kunnskap på nivå 3. Kunnskap om lovene for utvikling av psykisk plage, psykiske fenomener og psykisk endring er forutsetninger for å utvikle en vitenskapelig kunnskap om psykiske fenomener og plager, og om hjernens psykologi.
Kognitiv terapi er en terapeutisk tradisjon som ble utviklet av Aron og Judith Beck på 1970-tallet. Kognitiv terapi er en videreutvikling av atferdsterapi, og den er opptatt av sammenhengen mellom tenkning, atferd og psykisk plage. Den sprang ut av forskning på depresjon, men anvendes i dag på en rekke psykiske plager. Kognitiv terapi dominerer i dag behandlingsfeltet. Kognitiv terapi er også den terapeutiske tradisjonen som i de senere år har vært mest utsatt for forskning. Et sentralt begrep er «dysfunksjonelle tanker» og «skjemaer». Kognitiv terapi er den terapeutiske tradisjonen som ligger nærmest lingvistisk hjerneterapi (LBT) blant annet ved at den i mindre grad fortolker klientenes utsagn og ved at den er fokusert på innholdet i klientens tanker eller dysfunksjonelle skjemaer, men det er også forskjeller mellom kognitiv terapi og lingvistisk hjerneterapi. Kognitiv terapi er først og fremst opptatt av klientens tenkning og mindre fokusert på det psykiske materialet som ligger til grunn for klientenes tanker (Kilde: Depression: Causes and Treatment, Aron Beck, 1967).
Kognitive vansker, som nedsatt oppmerksomhet, hukommelse og evne til å planlegge. Kognitive vansker er en følge av kontakt med biopsykiske elementer, indre opplevelser som dominerer klientens ubevisste og bevisste fokus i den grad at oppmerksomheten på ytre forhold svekkes, at minner og nære opplevelser ikke er tilgjengelige og man mangler det mentale overskudd og kontakt med den nødvendige planleggingsrelaterte mentale virksomhet. Mentalt forankrede kognitive vansker er ikke et tegn på mangler, men et tegn på kontakt med negativt ladete biopsykiske elementer som tar fokus og som reduser den energien som er nødvendig for å være oppmerksom, huske og planlegge.
Komorbiditet betyr samtidig tilstedeværelse av flere psykiske plager. Begrepet er basert på forestillingen om at det finnes avgrensede psykiske plager som ikke har noen forbindelse til andre psykiske plager. Vurderingen i hjernepsykologien er at det ikke finnes selvstendige eller uavhengige psykiske plager som ren angst, depresjon, tvangsatferd eller anoreksi. Alle psykiske plager og former for psykiske plager er komorbide. Det finnes ingen psykiske plager kun bestående av ett symptom. Det finnes heller ingen plager som ikke har en posttraumatisk og en øyeblikkelig karakter. Begrepet komorbiditet kan derfor være uheldig fordi det kan låse psykologene og terapeutene til forestillinger om at det finnes psykiske plager som ikke har forbindelse til symptomer man finner ved andre psykiske plager.
Dette er utsagn fra terapeuten som konfronterer klienten. Vi skiller mellom mindre og mer alvorlige konfronterende utsagn. Felles for dem er at de kan begrense klientens endringsevne og føre til fokus på temaer som ikke er viktige for å skape endring. I tillegg kan de føre til konflikt mellom terapeut og klient. De er uttrykk for at terapeuten ikke i tilstrekkelig grad har lyttet til klientens forståelse av sin egen situasjon på klientens premisser. Konfronterende utsagn kan redusere de resultatene man kan oppnå i behandling (se den direkte utsagnsmetoden, Dammen 2023b).
Kontrollerbarhet er et kriterium i LBT. Kontrollerbarhet innebærer at man skal kunne kontrollere behandlingsmetodene og behandlingsprosessen for å hindre at uønskede faktorer påvirker forskningen eller behandlingen. Denne formen for kontrollerbarhet er mulig i LBT fordi kartlegging, endring og kartlegging av de endringene som oppnås, skjer uten at utenforstående tredjepartsfaktorer kan påvirke situasjonen. Kontrollerbarhet er også et krav om at man skal kunne kontrollere de resultatene som oppnås gjennom behandlingen. Kravene til kontrollerbarhet kan tilfredsstilles i LBT fordi man kan kartlegge de endringene som skjer med de biopsykiske elementene som følge av terapeutens intervensjoner.
Korttidsterapi ble opprinnelig forstått som behandling med en varighet fra én til ti konsultasjoner. Begrepet stammer fra MRI-tradisjonen. Enkelte psykologer og psykiatere hevder at korttidsterapi arbeider i overflaten fordi den er kort, og at langtidsterapi er en forutsetning for å gå i dybden. Denne oppfatningen kan blandes med oppfatningen om at langtidsterapi faktisk går i dybden, fordi den er langvarig. Dette er teoretiske konstruksjoner. Man kommer ikke dypere i psykiske plager enn til de biopsykiske elementene, og til de ord, utsagn og sanseforestillinger som forankrer, lagrer og utløser klientens følelser.
Kritiske utsagn fra klienten kritiserer terapeutens behandling og atferd. Kritiske utsagn fra klienten er tegn på at behandlingen ikke fungerer, og at klienten har kontakt med psykisk ubehag underveis i samtalen. Klientens tendens til å kritisere kan være et element ved den psykiske plagen. Kritiske utsagn fra klientene undersøkes for å få kontakt med det psykiske materialet som utløser dem. Kritiske utsagn kan forebygges, betraktes som uttrykk for en terapeutisk ressurs, og anvendes i lingvistisk hjerneterapi (LBT) (Dammen 2013, 2024b).
Kunnskaper er bygget opp av biopsykiske elementer som består av ord og utsagn, og av modale elementer. Kunnskaper rommer følelser for de som besitter kunnskapene, selv om følelsene som er knyttet til kunnskapene, tilsynelatende er fraværende og defokuserte.
Vi kan skille mellom kunnskap på tre nivåer:
Kunnskap om mennesket som en biologisk organisme uten bevissthet.
Kunnskap om psykiske fenomener som meninger, følelsesmessige reaksjoner, vurderinger og holdninger etc.
Kunnskap om mentalbiologiske/biopsykiske fenomener som rommer følelser og som samtidig både er biologi og psyke.
Kunnskap på nivå 1 blir ikke lagt vekt på i Hjernens psykologi. Kunnskap på nivå 2 er interessant ved at den kan føre til nye spørsmål om hvordan klientens følelser er lagret mentalt. Kunnskap på nivå 3 er det viktigste utgangspunktet for terapeutens intervensjoner. Forestillingen om at det finnes lover for psykiske tilstander, plager og psykisk endring, er forankret i kunnskap på nivå 3. Kunnskap om lovene for utvikling av psykisk plage, psykiske fenomener og psykisk endring er forutsetninger for å utvikle en vitenskapelig kunnskap om psykiske fenomener og plager, og om hjernens psykologi.
Kunnskap om mennesket som en biologisk organisme uten bevissthet.
Kunnskap om psykiske fenomener som meninger, følelsesmessige reaksjoner, vurderinger og holdninger etc.
Kunnskap om mentalbiologiske/biopsykiske fenomener som rommer følelser og som samtidig både er biologi og psyke.
Kunnskap på nivå 1 blir ikke lagt vekt på i Hjernens psykologi. Kunnskap på nivå 2 er interessant ved at den kan føre til nye spørsmål om hvordan klientens følelser er lagret mentalt. Kunnskap på nivå 3 er det viktigste utgangspunktet for terapeutens intervensjoner. Forestillingen om at det finnes lover for psykiske tilstander, plager og psykisk endring, er forankret i kunnskap på nivå 3. Kunnskap om lovene for utvikling av psykisk plage, psykiske fenomener og psykisk endring er forutsetninger for å utvikle en vitenskapelig kunnskap om psykiske fenomener og plager, og om hjernens psykologi.
I 1952 hadde man i DSM 1 106 diagnoser men tallet har økt, og det er stadig økende. I dag opererer man med mellom 300 og 400 forskjellige psykiske. Dette formidles gjennom de diagnostiske systemene ICD-10 og DSM-IV. Bakgrunnen for dette omfattende antallet er at man har forsket på forskjellene mellom ulike psykiske plager. Mine undersøkelser har vist at det er mer hensiktsmessig å operere med én form for psykisk plage med like mange variasjoner som det finnes klienter. Grunnlaget for denne vurderingen er at jeg har forsket på likhetene mellom psykisk forankrede plager i stedet for på forskjellene mellom dem. Mine funn viser at vi ikke har mer psykisk materiale enn indre sanseopplevelser, ord, utsagn og tanker som rommer følelser. Alle former for psykisk plage er dermed en følge av kontakt med modale og språklige elementer som rommer og forankrer klientens symptomer, følelser, reaksjon er og atferd. Dette innebærer at angst, depresjon og tilstander som glede, psykisk velvære og følelse av kontakt er en følge av kontakt med de samme typer av mentalt materiale. Det er således ingen avgjørende mentalbiologiske forskjeller på ulike psykiske plager, så fremt disse er forårsaket av kontakt med et mentalt materiale og av mentale prosesser. De er alle en følge av kontakten med sanseforestillinger, ord og utsagn som rommer følelser, og av mentale prosesser som skjer på bakgrunn av kontakt med biopsykiske elementer som rommer følelser.
Det er ingen avgjørende psykiske og mentalbiologiske forskjeller mellom den alminnelige psykiske tilstand og psykiske plager med hensyn til kontakt med indre sanseopplevelser, ord og utsagn, selv om de psykiske plagene er forskjellige og har ulik bakgrunn. Både den alminnelige psykiske tilstand og psykiske plager er en følge av kontakt med bevisste eller ubevisste sanseforestillinger, ord og utsagn som lagrer følelser. Denne påstanden kan kontrolleres ved å kartlegge klienten og den alminnelige psykiske tilstand, endre disse tilstandene med de samme metodene og deretter observere forskjellene på de mentale elementene som klienten har kontakt med før og etter endringsprosessen. Det som er formidlet her, står ikke i motsetning til funn som viser at det kan være forskjeller i hjernen mellom alminnelig fungerende individer og klienter.
LBT er en vitenskapelig tilnærming til behandling av psykiske plager. Den er utviklet gjennom forskning på psykiske plager og psykisk endring, og den bygger på kunnskap om hvordan psykiske plager er bygget opp mentalt, og om hva som skjer mentalt når det oppstår en psykisk endring gjennom behandling. Lingvistisk hjerneterapi (LBT) er en tilstrekkelig vitenskapelig forankret tilnærming til behandling av psykiske plager i den forstand at behandlingen er forutsigbar og kontrollerbar. Behandlingsresultatene oppstår umiddelbart i konsultasjonen, og de er dokumenterbare. Alle mentalt forankrede psykiske plager kan behandles med utgangspunkt i den kunnskapen og de metodene som er utviklet i lingvistisk hjerneterapi.
Teorien om logikk, biologi og psyke viser hvordan det er mulig å utvikle vitenskapelig kunnskap om hvordan psykiske plager er bygget opp mentalt, og om hva som skjer mentalt når det oppstår en psykisk endring gjennom behandling, kun gjennom logiske analyser, det vil si uavhengig av empirisk forskning.
Magi er blitt definert som uforklarlige psykiske reaksjoner eller hendelser. Det finnes ikke magi i denne forstand, selv om det finnes manglende forklaringer på fenomener som går under betegnelsen magiske. Enhver magisk opplevelse kan undersøkes med hensyn til de biopsykiske elementene som forankrer og utløser mentale reaksjoner som blir forstått som magiske.
Utøvelse av makt i forbindelse med behandling innebærer at behandlingen settes i verk mot klientens vilje, at den bryter med klientens opplevelse av sin situasjon og sine behov, og at den vedvarer selv om den ikke fører til resultater. Økt psykisk ubehag som følge av behandling kan også defineres som et resultat av makt, selv om terapeuten har hatt en positiv intensjon. Behandlingsmessig makt kan være bevisst og intendert eller ubevisst. Dette betyr at klienten kan føle seg utsatt for makt, selv om terapeuten ikke har dette som intensjon eller er bevisst på at behandlingen oppleves som et psykisk overgrep. Årsaken til denne formen for makt kan være at terapeutene mener at de vet bedre hva som er godt for klienten enn klienten, selv om klienten måtte være uenig med terapeuten. Makt kan unngås i lingvistisk hjerneterapi (LBT), da det er klienten som kommer med ønsker om hva behandlingen skal føre til, som sier ja eller nei til endring, som gjennomfører de mentale prosessene som fører til psykisk endring, og som vurderer om behandlingen gir resultater. Man iverksetter ingen intervensjoner før klienten har gitt et ja-signal til behandlingen. I lingvistisk hjerneterapi (LBT) er klienten likeverdig med terapeuten. Lingvistisk hjerneterapi (LBT) er en gjennomført demokratisk behandlingsform der klienten får makt og terapeuten får redusert makt.
Mangel på mening er en psykisk tilstand der ingenting føles viktig eller viktigere enn noe annet, og der man ikke har noen grunn til å gjøre det ene eller det andre, eller å ta valg. Mangel på mening er en følge av kontakt med biopsykiske elementer som rommer de følelsene som utløser og som klienten opplever som mangel på mening. Klientens opplevelse av mangel på mening forstås på samme måte som ethvert annet psykisk problem og som en følge av kontakt med biopsykiske elementer som forårsaker følelsen av manglende mening. Opplevelsen av mangel på mening er en psykisk tilstand som kan endres.
Mentalbiologiske tilstander og psykiske tilstander er i hjernepsykologien synonyme begreper. Mentalbiologiske tilstander er psykiske tilstander forårsaket av mentale prosesser. Det er denne type psykiske tilstander og plager som er fokusert i hjernepsykologien og i LBT. Psykiske plager som har nevrobiologiske og genetiske årsaker er foreløpig ikke fokusert i lingvistisk hjerneterapi (LBT). Det finnes ikke noe psykisk materiale som eksisterer uavhengig av den biologiske organismen. Psykisk forankrede plager og psykisk ubehag er mentale tilstander med en biologisk og nevrobiologisk forankring. Derav begrepet mentalbiologiske tilstander. Opplevelsen av glede, angst, aggresjon og tristhet er forankret i et biologisk materiale, selv om det biologiske elementet ikke er årsaken til opplevelsen av glede og angst. En egenskap ved de mentalbiologiske elementene er at de mentale elementene og prosessene er årsaken til den biologiske tilstanden. Dette betyr at endring av de mentale elementene både fører til en psykisk og en biologisk endring. Man vil ikke oppnå psykiske endringer dersom psykiske plager er en følge av nevrobiologiske prosesser og skader. Dette gjør det mulig å skille mellom psykiske plager som er mentalt forankret og psykiske plager med en genetisk biologisk forankring. Forskjellen kommer til uttrykk ved at mentalt forårsaket plage kan endres gjennom verbal terapi, mens organisk forårsaket plage i liten grad vil kunne behandles gjennom samtale.
Metaforskning som er forskning på forskning på hva som virker i behandling, har trukket den konklusjonen at alle kjente terapeutiske tradisjoner får resultater i behandling, at det ikke er noen forskjeller mellom ulike terapeutiske tradisjoner når det gjelder resultater, at det ikke er metodene som forårsaker gode eller dårlige resultater i behandling, og at gode resultater er en følge av klientenes ressurser og relasjonen mellom klient og terapeut (Duncan, Miller, Wampold & Hubble 2009).
Det er riktig at klientrelaterte faktorer og relasjonen mellom terapeut og klient har betydning for de resultatene man kan oppnå i behandling. Likevel er konklusjonen feil. Metode har langt større betydning for de resultatene som kan oppnås i behandlingen enn det som kommer frem gjennom metaforskningen. Begrunnelsen for dette er:
Det å skape en god relasjon mellom klient og terapeut er ikke et resultat av en form for udefinerbar kjemi, men en følge av det terapeuten gjør og hvordan han forholder seg til klienten, dvs. av metode, selv om terapeuten ikke er bevisst på at han anvender en bestemt metodisk tilnærming. Terapeuter som lykkes, kan ha en felles metodisk tilnærming som ikke er beskrevet som metode i de terapeutiske tradisjonene.
Klientrelaterte faktorer har betydning for behandlingens resultat, men evnen til å anvende og aktivere klientens mentale ressurser er ikke alle terapeuter forunt. Det å avdekke og aktivere klientenes ressurser må defineres som en metodisk tilnærming, uavhengig av om terapeuten er bevisst på at han anvender en metode.
Jo mindre effektiv behandlingen er og jo lengre behandlingen varer, desto vanskeligere vil det være å fastslå at en metode har større terapeutisk effekt enn andre metoder. Jo mindre man er i stand til å måle den endringen som er en følge av en bestemt intervensjon, desto vanskeligere blir det å måle effekten av den enkelte metoden.
Jo raskere man oppnår psykisk endring, desto lettere blir det å fastslå den enkelte intervensjons eller metodens betydning for det terapeutiske resultatet. Da resultatene kommer umiddelbart, er det lettere å vurdere om de psykiske endringene som oppstår, er en følge av metoden enn i terapeutiske tradisjoner der resultatene kommer langsommere.
Metodene er avgjørende for at man skal oppnå resultater i lingvistisk hjerneterapi (LBT). Uten metode, ingen psykisk endring. Konklusjonen er at forskning som avviser eller reduserer metodenes betydning i behandling, må undersøkes nærmere før man kan gå god for dens konklusjoner.
Motivasjon er en tilstand preget av lyst og driv mot å realisere et ønske. Motivasjon er en følge av kontakt med biopsykiske elementer som forankrer de følelsene som klienten opplever som motivasjon. Klientens ønske om å få det bedre er avgjørende for å kunne iverksette en intervensjon.
Motstand mot behandling er uvilje mot behandlingen, mot terapeuten eller mot å gjennomføre terapeutens intervensjoner. Motstand er en følge av at klienten har kontakt med biopsykiske elementer som rommer ubehagelige følelser. I hjernepsykologien betraktes motstand som en adekvat reaksjon for å beskytte seg mot psykisk ubehag. Motstand kan også være en følge av dårlig kommunikasjon og relasjon.
Motstand er en form for energi, bevissthet og vilje, og den betraktes som en terapeutisk ressurs som kan anvendes i behandlingen. Forutsetningen for at motstanden skal forsvinne, er at klienten føler seg akseptert, trygg og verdifull, og at terapeuten erstatter det psykiske materialet som forankrer klientens motstand med et positivt ladet psykisk materiale som innebærer et følelsesmessig «ja» til terapeuten og til behandlingen.
Man kan måle de endringene som oppnås underveis i en konsultasjon. Først kartlegges de biopsykiske elementene som forankrer et bestemt problem. Så endres disse biopsykiske elementene. Deretter kartlegger man på nytt problemet og de nye biopsykiske elementene som nå er knyttet til den situasjonen man har arbeidet med. Forskjellen på de biopsykiske elementene som klientene har kontakt med før og etter endringsarbeidet, forteller hvilke endringer som klienten har oppnådd.
Betegnelsen «nanopsykologiske elementer» er forløperen til betegnelsen «biopsykiske elementer». Ordet nano henspiller på at jeg i forskningens første fase søkte det minste psykiske element som kunne romme en følelse. Bakgrunnen var den antagelse at dersom man fant det minste psykiske element som rommet en følelse, kunne man kartlegge hvordan alle psykiske plager og er bygget opp mentalt, med utgangspunkt i dette mentale elementet.
Forskningen som ligger til grunn for utviklingen av hjernens psykologi og lingvistisk hjerneterapi, kan kalles naturvitenskapelig. Naturvitenskapelig forskning på psykiske fenomener kombinerer en reduksjonistisk og en humanistisk og kvalitativ tilnærming til forskning på psykiske plager og psykisk endring.
Negative symptomer, innebærer mangel på følelser, sosial tilbaketrekking, eller tap av motivasjon. Mens positive symptomer er definert som tillegg til den alminnelige fungering som hallusinasjoner og vrangforestillinger er negative symptomer definert som uttrykk for tap eller mangler i forhold til alminnelige fungering. Ulike former for tap og mangler er imidlertid ikke et tegn på at man mangler kontakt med biopsykiske elementer, men at de biopsykiske elementene som dominerer ens kontaktflate ytre sett, kan observeres som mangler. De biopsykiske elementene som individet har kontakt med kan være uttrykk for psykiske reaksjoner som er negative symptomer. De kan også være en følge av kontakt med biopsykiske elementer som hindrer alminnelige reaksjoner.
Nei-signaler er verbale eller kroppslige signaler fra en klient som innebærer motstand eller motvillighet til å utføre de mentale operasjonene som terapeuten inviterer til. Typiske nei-signaler fra klientene er utsagn som: «vet ikke, kanskje, muligens, ok, sånn passe» som svar på terapeutens intervensjoner og kartleggende utsagn. Klientens nei-signaler kan være rettet mot det å gå i behandling, mot terapeuten eller mot terapeutens intervensjoner. Klientens nei-signaler må endres til ja-signaler før man kan oppnå psykiske endringer som følge av behandlingen (se motstand).
Nevropsykologisk forskning vil ikke være i stand til å forske på forbindelsen mellom psykiske og nevrobiologiske tilstander og emosjoner uten at den tar utgangspunkt i det psykiske materialet, de sanseforestillingene, ordene og utsagnene som forankrer klientenes følelser. Begrunnelsen for dette er at det er umulig å avdekke hvor langt det er mulig å påvirke nevropsykologiske tilstander som følge av verbal terapi, dersom man ikke forholder seg til de mentale elementene som forankrer den psykiske plagen. Nevropsykologien mangler denne kunnskapen. Den står derfor overfor utfordringer når den skal fortolke sine funn.
Det er mulig å utvikle et design som kan anvendes for å undersøke forbindelsen mellom nevropsykologiske og psykiske tilstander, som vil kunne kartlegge hvor langt hjerneforskningen kan nå med sine ambisjoner om å forstå mentale prosesser og symptomer gjennom nevropsykologisk forskning.
Psykologien har trukket et skille mellom det objektive og det subjektive, hvor det objektive er definert som potensielt vitenskapelig, mens det subjektive er definert som noe prinsipielt uvitenskapelig fordi det er privat og derfor mindre relevant for å diagnostisere den psykiske plagen. Skillet mellom det subjektive og objektive i psykologisk forskning er uheldig og en av de største hindringene mot å forske på symptomer slik de oppleves innenfra, og mot å utvikle vitenskapelig kunnskap om forholdet mellom hjernen og det subjektive, og mellom prosesser i hjernen og psykiske plager.
En følge av dette skillet er at ekspertenes kunnskap, observasjoner og forståelse av psykiske plager har hatt forrang fremfor klientenes utsagn om sin psykiske plage. Min forskning på psykiske plager og psykisk endring gir grunnlag for et motsatt standpunkt. Klientens utsagn er det eneste objektive uttrykk for klientens opplevelse av psykiske plager. Det finnes intet psykisk materiale som er et mer objektivt uttrykk for klientens opplevelse av psykiske plager, enn de biopsykiske elementene som forankrer klientens opplevelser, og som kommer til uttrykk gjennom klientens utsagn. Terapeutens utsagn om psykiske plager kan aldri være et presist uttrykk for dette materialet. Klientens utsagn må derfor ha forrang fremfor psykologens forståelse når det gjelder å kartlegge og behandle psykiske plager.
I lingvistisk hjerneterapi (LBT) er derfor klientens utsagn om sine følelser og reaksjoner overordnet diagnoser og fortolkninger av klientens situasjon. Dette gjelder enten de stammer fra familiemedlemmer, psykiatere, psykologer eller annet helsepersonell, så fremt klienten er mentalt tilgjengelig og ønsker behandling.
Observerbarhet er et krav til forskning på psykiske plager. Kravet innebærer at det psykiske materialet som utløser og forankrer symptomene må kunne observeres. Det betyr her at de biopsykiske elementene som forankrer og forårsaker klientens følelsesmessige reaksjoner må være observerbare for klientene gjennom introspeksjon, og for terapeuten gjennom klientens utsagn. Dette kravet er mulig å innfri i forskningen på og forskning på de psykiske endringene som oppstår gjennom behandling.
Ord og utsagn er auditive elementer som rommer følelser. De er harde data. Ord og utsagn fra klientene om hvordan de opplever psykiske plager og sine følelser kan være objektive uttrykk for det psykiske materialet som forankrer og utløser plagen. Klientens ord og utsagn skal derfor ikke fortolkes i en forskningsmessig eller terapeutisk sammenheng, men tas på face value og betraktes som et direkte uttrykk for det biologiske og psykiske materialet som forankrer og forårsaker klientens øyeblikkelige følelser.
Overføringer er et sentralt begrep i psykodynamisk terapi og i psykoanalyse. Overføringer kan innebære at klientens følelser, behov, oppfatninger og meninger tillegges andre. Dersom klienten mener at andre er aggressive, kan det være at det er klienten som er aggressiv. Dersom klienten er forelsket i terapeuten, kan han eller hun tolke dette som at terapeuten er forelsket i klienten. Dersom man har lite selvtillit, kan man tro at terapeuten ikke liker en.
Terapeutens vurderinger av at klientens utsagn er uttrykk for overføringer, er et resultat av fortolkninger. De kan være sanne, men også usanne. Fokus på overføringer i behandlingen kan hindre psykisk endring, fordi terapeuten behandler med utgangspunkt i sin egen forståelse fremfor å ta utgangspunkt i klientens ord og utsagn om sin plage. Man fokuserer ikke på overføringer i lingvistisk hjerneterapi (LBT), men undersøker hva det psykiske materialet som klienten formidler, innebærer for klienten, uavhengig av om det er uttrykk for overføringer eller ikke.
Paranoia er en vedvarende mistillit til andre, ofte med frykt for å bli forfulgt eller skadet. Det som er formidlet ovenfor, i forbindelse med affektavflatning gjelder også for paranoia. Paranoia innebærer ikke at individet mangler kontakt med biopsykiske elementer som er forbundet med trygghet og tillit. Paranoia er en følge av kontakt med et eller flere sett med biopsykiske elementer som rommer så mye smerte og konspirasjonsrelaterte mentale reaksjoner at dette psykiske materialet dominerer individets fokus på en slik måte at individet blir paranoid. Dersom man reduserer, fjerner eller erstatter de paranoidrelaterte biopsykiske elementene og gir klienten kontakt med biopsykiske elementer som fører til trygghet i forhold til og tillit til andre, vil de paranoide reaksjonene avta. En forutsetning er at individet til daglig ikke blir utsatt for opplevelser som kan svekke trygghet og tillit til andre mennesker. Det er mulig å utvikle individets immunitet mot opplevelser, indre og ytre, som kan føre til paranoia.
Jeg har i det foregående beskrevet et mønster som innebærer at alle mentalt forårsakende symptomer er en følge av at negativt ladete biopsykiske elementer er koblet på individets bevisste og ubevisste fokus. Disse biopsykiske elementene kan være knyttet til fortid og nåtid eller være relatert til fremtid. De er koblet på individets psykiske tilstand i bestemte øyeblikk eller over tid i den grad at biopsykiske elementer som rommer glede, trygghet, mestringsevne og andre positive følelser og reaksjonsmønstre er defokusert. Jamfør det som er skrevet tidligere om at psykisk smerte oftest vil dominere over psykisk velvære og mestringsevne. For utfyllende informasjon henvises til teorien om de biopsykiske elementene, koblingsteorien for psykiske plager og koblingsteorien for psykisk endring.
Postmoderne terapi er en sosialkonstruksjonistisk terapeutisk tradisjon utviklet av Harry Goolishian og Harlene Anderson. De hevder at psykisk endring oppstår gjennom gjensidig bekreftende, lyttende og respektfulle dialoger der både klienten og terapeuten må være villige til å forandre seg gjennom samtalen. Postmoderne terapi er en ikke-strategisk tilnærming til behandling, det vil si at Harry Goolishian og Harlene Anderson mener at man ikke anvender eller bør anvende en bestemt metode eller behandle ut fra en bestemt plan. Postmoderne terapi er kjent for sin ikke-vitende holdning, som innebærer at terapeuten ikke trenger å vite noe om klientens psykiske plager fordi samtalen som utspiller seg mellom terapeut og klient, skal være tilstrekkelig. Postmoderne terapi er imot diagnoser (Harlene Anderson 1997).
Postmoderne terapi er kritisert av strategisk terapeutiske tradisjoner som MRI-tradisjonen, løsningsorientert og narrativ terapi, som hevder at det er umulig ikke å anvende metoder. Postmoderne terapi har på sin side kritisert de strategiske terapeutiske tradisjonene og hevder at de kan overse klientens følelser, relasjonens betydning i behandling, manipulere klienten og fungere autoritært.
I lingvistisk hjerneterapi (LBT) er det ingen motsetning mellom å arbeide strategisk, målrettet og metodisk bevisst samtidig som det skapes en god og gjensidig relasjon mellom terapeut og klient.
Produserbarhet er et krav i naturvitenskapelig psykologi som stilles til de biopsykiske elementene for at de skal kunne inngå i en vitenskapelig behandling. Forventningen om produserbarhet innebærer at de biopsykiske elementene også skal kunne produseres gjennom terapeutens intervensjoner med den følge at klienten får kontakt med nye og positive følelser i situasjoner som tidligere har vært forbundet med psykisk ubehag.
Psyken er det mest fleksible og endringsbare organet vi har. Psykologien og psykiatrien forholder seg til psyken som om den er et tregt, lite foranderlig og lite fleksibelt fenomen. Forestillinger om at det er vanskelig å endre psykiske plager, sier mer om de kunnskapene som psykologien og psykiatrien besitter enn om psykens fleksibilitet og endringsevne og om de reelle mulighetene for å behandle psykiske plager.
Psykisk endring innebærer en endring av det psykiske materialet, de biopsykiske elementene som forankrer og utløser klientens følelsesmessige reaksjoner og psykiske plage. Psykisk endring innebærer at noe psykisk positivt eller negativt ladet kobles av eller på den psykiske tilstanden gjennom terapeutens intervensjoner i et bestemt øyeblikk. Det som kobles på eller av, vil være relatert til fortid, nåtid eller fremtid.
Psykisk endring kan også være en følge av endringer i fokus, da endringer i fokus kan føre til kontakt med biopsykiske elementer som rommer andre følelser enn de man hadde kontakt med i utgangspunktet. Varige psykiske endringer som oppstår gjennom behandlingen, er en følge av vedvarende endringer i de mentale elementene som tidligere har utløst den psykiske plagen.
En av forutsetningene for at man skal oppnå psykisk endring som følge av behandling, er at klienten har tilgang til det psykiske materialet og de mentale utfordringene som søkes endret. Det er mulig å gi klienten tilgang til disse i behandlingssituasjonen. Dersom det ikke skjer en mental endring i den terapeutiske situasjonen, vil det heller ikke skje en psykisk endring senere som er en følge av behandlingen.
Den psykiske naturen består av de biopsykiske elementene og de mentalbiologiske prosessene som fører til dannelse, forsterking, utvikling, reduksjon og eliminering av psykiske tilstander og plager. Den psykiske naturen er grunnlaget for dannelsen av egenskaper, holdninger, verdier og kunnskaper. Den psykiske naturen, den måten som klienten utvikler og endrer følelser på, er felles for alle, uavhengig av nasjonalitet, kjønn, yrke, sosial status, alder, livserfaringer og psykisk tilstand. Vi kan skille mellom en kroppslig og en psykisk natur. Hjernepsykologien og lingvistisk hjerneterapi (LBT) er utviklet med utgangspunkt i forståelse for den psykiske naturen.
Forskjellen på psykiske og somatisk forankrede psykiske plager er at mentalt forankrede psykiske plager er forårsaket av mentale forhold, mens somatiske plager med en psykisk komponent er forårsaket av organiske forhold. Hovedforskjellen mellom en mentalt forårsaket og en somatisk forankret psykiske plager er at en mentalt forårsakede psykiske plager kan endres gjennom verbal terapi, mens en somatisk forankrede psykiske plager ikke kan endres gjennom verbal behandling. Alzheimer og Parkinsons sykdom er eksempler på somatiske plager med psykiske symptomer. Man kan likevel ikke utelukke at de psykiske elementene som er involvert i Alzheimers sykdom, kan påvirkes og endres gjennom lingvistisk hjerneterapi, men her gjenstår mer forskning før man kan trekke sikre konklusjoner.
Psykiske plager er kontakt med biopsykiske elementer, ord, utsagn og sanseforestillinger som rommer psykisk smerte og som fører til klientenes symptomer. En vedvarende psykisk plage er en følge av en repeterende kontakt med biopsykiske elementer som utløser vedvarende psykiske reaksjoner. Dette betyr at enhver opplevelse av psykiske plager er dokumenterbar. I tillegg er den endringsbar gjennom behandling som en følge av at de biopsykiske elementene som forankrer den psykiske plagen, er endringsbare.
Psykiske plager er først og fremst en følelsesmessig plage i den forstand at klienten ikke hadde oppsøkt psykolog og behandling om symptomene var preget av psykisk velvære, om arbeidsledighet hadde ført til mer energi, og om hallusinasjoner ble forstått som uttrykk for et mentalt kreativt talent som førte til mentalt overskudd, handlekraft og psykisk velvære.
Psykisk ubehag er følelser som følge av en bevisst eller ubevisst kontakt med biopsykiske elementer som rommer ubehag.
Enhver psykisk tilstand eller opplevelse er en følge av kontakt med biopsykiske elementer som rommer og utløser den psykiske tilstanden. Psykiske tilstander er forankret i et psykisk materiale som både består av biologi og psyke.
Det finnes tolv psykiske hovedtilstander i hvert enkelt øyeblikk, selv om de kan skifte fra øyeblikk til øyeblikk. Vi har seks positivt ladete tilstander og seks negative. De seks negativt ladete psykiske tilstandene som rommer psykisk smerte, er utgangspunkt for reduksjon av den psykiske plagen. De seks positivt ladete tilstandene kan være utgangspunkt for forsterkning av psykisk velvære og mestring. De seks positivt ladete tilstandene er en følge av at det er koblet noe psykisk positivt på den psykiske tilstanden som er relatert til fortid, nåtid eller fremtid, og at det er koblet noe negativt av den psykiske tilstanden som er relatert til fortid, nåtid og fremtid. De seks negativt ladete tilstandene innebærer at det er koblet noe psykisk ubehagelig på den psykiske tilstanden som er relatert til fortid, nåtid eller fremtid, eller at det er koblet noe positivt ladet av den psykiske tilstanden. Det som er koblet på eller av, er biopsykiske elementer som rommer følelser.
Psykologien og psykiatrien preges av oppfatningen om at det ikke er mulig å utvikle lover for hvordan de psykiske plagene er bygget opp mentalt, for hva som skjer når man utvikler psykiske plager, og for hva som skjer mentalt når det skjer en psykisk endring gjennom behandling. Et underliggende argument kan være at siden man ikke har oppdaget at det finnes lover for psykiske fenomener frem til i dag, så vil det heller ikke i fremtiden være mulig å oppdage lover for psykiske fenomener.
Det finnes lover for hvordan psykiske tilstander og psykiske plager er bygget opp mentalt. Disse lovene springer ut fra at psyken er et mentalt og biologisk fenomen med en bestemt struktur som er bygget opp av biopsykiske elementer.
Med utgangspunkt i de hjernepsykologiske grunnlagsteoriene kan man formulere følgende lover:
- Enhver psykisk tilstand og opplevelse av psykisk smerte er en følge av en bevisst eller ubevisst kontakt med et psykisk materiale bestående av sanseforestillinger, ord og utsagn som lagrer følelser og som utløser de følelsene som klienten opplever.
- Enhver psykisk endring forutsetter en endring i kontakt med de mentalbiologiske elementene som utløser og utgjør klientens følelser og opplevelse av psykisk plage.
- Enhver egenskap vil være en følge av kontakt med biopsykiske elementer, det vil si ord, utsagn og sanseforestillinger som utløser klientens egenskaper.
- Enhver psykisk endring skjer i et bestemt øyeblikk. Dersom det ikke skjer en psykisk endring i et bestemt øyeblikk i en konsultasjon, vil det heller ikke oppstå en psykisk endring senere som er en følge av behandling.
- Ethvert utsagn fra klienten om sin opplevelse av psykiske plager reflekterer de følelsene som inngår i den indre konteksten som forankrer og utløser klientens følelser, så fremt klienten er kongruent.
- Ord og utsagn i behandling kan anvendes for å produsere, forsterke, svekke og eliminere følelsesmessige ubehagelige tilstander og psykiske plager.
- Psykisk ubehag vil være en følge av intensiteten i de biopsykiske elementene, dvs. i de ordene, utsagnene og de sanseforestillingene, som klientene har kontakt med.
- Følelser lagret på en bestemt modalitet kan overføres til en annen modalitet gjennom transformasjon uten at det skjer en endring i følelsenes intensitet.
Psykiske skift er i hjernepsykologien forstått som midlertidige endringer hvor klienten etter det psykiske skiftet vender tilbake til en tidligere psykisk tilstand. Psykiske skift er ikke uttrykk for en reell og vedvarende psykisk endring. Psykiske skift iverksettes av og til i lingvistisk hjerneterapi for å gi klienten kontakt med mentalt overskudd, noe som kan gjøre det enklere å iverksette og gjennomføre terapeutiske intervensjoner. Psykiske skift minner om psykiske endringer. Man må derfor undersøke om de psykiske skiftene er reelle uttrykk for psykiske endringer eller kun øyeblikkelige skift.
Mens psykiske skift kun innebærer et øyeblikkelig skifte i den psykiske tilstanden, innebærer en psykisk endring en vedvarende endring. I behandlingssituasjonen er det mulig å teste ut hvorvidt det kun har skjedd et psykisk skifte eller en psykisk endring. Dette gjøres ved å kartlegge klientens følelsesmessige reaksjoner i forhold til situasjoner og hendelser i fortid, nåtid og fremtid før og etter enkelte endringsprosesser.
Begrepet psykiskvitenskap er en parallell til begrepet naturvitenskap. Psykiskvitenskap springer ut fra den hjernepsykologiske forståelsen av mentale fenomener. Psykiskvitenskap er preget av de samme forskningsidealene som naturvitenskap. Begrepet uttrykker at det finnes kunnskap som kan fungere som psykologiens og psykiatriens kunnskapsgrunnlag, og som er dokumenterbar og objektiv.
Psykose er en tilstand der klienten ikke kan skille mellom fantasi og virkelighet, og der tanker og indre opplevelser oppleves som sannere uttrykk for virkeligheten enn de som er en følge av fornuftsbaserte vurderinger og konvensjoner. Den psykotiske opplever ofte ikke det unormale i tanker og forestillinger som av andre oppfattes som unormale.
En psykose er, ut fra den hjernepsykologiske forståelsen, et tegn på at klienten har kontakt med biopsykiske elementer som forankrer og utløser psykoserelaterte forestillinger og atferd som bryter med alminnelige forestillinger og væremåter. Psykotiske reaksjoner er en viktig kilde til kunnskap om hvordan klientene opplever psykiske plager mentalt. Evnen til å reagere psykotisk kan betraktes som en terapeutisk ressurs og anvendes i behandling. Her er fokus på «galskap» tonet ned. Psykotiske reaksjoner er i stedet forstått som uttrykk for adekvate reaksjoner i en utålelig situasjon, selv om de kan være skadelige for klienten.
Begrepet reduksjonisme stammer fra naturvitenskapelig forskning og fra positivismen. Positivismen er en vitenskapelig tradisjon som hevder at man må forske på det som er gitt og kan observeres. Begrepet rommer et ideal om at man, om mulig, må redusere sitt fokus til det som er virkelig viktig ved det fenomenet man forsker på. Det rommer også et ideal om enkelhet. En god vitenskapelig teori er enkel, presis, dokumenterbar og falsifiserbar, det vil si at det er mulig å undersøke om den er sann eller usann.
Reduksjonisme er et utskjelt begrep i kvalitativ forskning. Begrunnelsen for dette er vurderingen om at mennesket er meget komplekst, og at man vil miste kontakt med det menneskelige om man reduserer mennesket, fenomenet psyke og psykiske plager til noen enkle prinsipper og tall. Disse vurderingene har ført til mye god kvalitativ vitenskap. Samtidig har disse paradigmatiske oppfatningene hindret utvikling av vitenskapelig og holdbar kunnskap om psykiske plager og om pedagogiske og spesialpedagogiske fenomener.
En reduksjonistisk holdning er nødvendig for å utvikle presis kunnskap om psykiske plager og for at man skal kunne beskrive psykiske plager og fenomenet psykisk endring uten å ende opp i fortolkninger og gjetninger om psykiske plager og den psykiske natur.
Den reduksjonistiske tilnærmingen er kun et utgangspunkt for å utvikle en dyptgående humanistisk og kvalitativ forståelse for psykiske plager og psykisk endring. Det er ingen motsetning mellom en reduksjonistisk og humanistisk forståelse av mennesket. Den reduksjonistiske tilnærmingen er en forutsetning for at den humanistiske forståelsen for mennesket skal være vitenskapelig holdbar.
Reduksjonisme er et utskjelt begrep i kvalitativ forskning. Begrunnelsen for dette er vurderingen om at mennesket er meget komplekst, og at man vil miste kontakt med det menneskelige om man reduserer mennesket, fenomenet psyke og psykiske plager til noen enkle prinsipper og tall. Disse vurderingene har ført til mye god kvalitativ vitenskap. Samtidig har disse paradigmatiske oppfatningene hindret utvikling av vitenskapelig og holdbar kunnskap om psykiske plager og om pedagogiske og spesialpedagogiske fenomener.
En reduksjonistisk holdning er nødvendig for å utvikle presis kunnskap om psykiske plager og for at man skal kunne beskrive psykiske plager og fenomenet psykisk endring uten å ende opp i fortolkninger og gjetninger om psykiske plager og den psykiske natur.
Den reduksjonistiske tilnærmingen er kun et utgangspunkt for å utvikle en dyptgående humanistisk og kvalitativ forståelse for psykiske plager og psykisk endring. Det er ingen motsetning mellom en reduksjonistisk og humanistisk forståelse av mennesket. Den reduksjonistiske tilnærmingen er en forutsetning for at den humanistiske forståelsen for mennesket skal være vitenskapelig holdbar.
En god terapeutisk relasjon er en følge av kontakt med biopsykiske elementer som rommer positive følelser rettet mot terapeuten og behandlingen. En dårlig relasjon kan endres ved å erstatte negativt ladete relasjonelle biopsykiske elementer rettet mot terapeuten og behandlingen med positivt ladete biopsykiske elementer.
Forskning understreker den gode relasjonens betydning for det terapeutiske resultatet, ofte med et fokus på det gjensidige forholdet mellom klient og terapeut og på terapeutens empatiske og inntonende evne (Duncan 2009).
Fokuset på gjensidigheten i relasjonen mellom klient og terapeut er noe overdrevet. Den gode relasjonen hos klient handler ikke primært om gjensidighet, men om at klienten opplever at han eller hun liker terapeuten og at han eller hun blir forstått, lyttet til og respektert. Det avgjørende over tid er at han eller hun blir hjulpet.
Klienten kan ha en følelse av å bli forstått, selv om terapeuten ikke har forstått et dugg. Hvorvidt terapeuten mener at han forstår og har en god relasjon til klienten har – satt litt på spissen – liten betydning for behandlingen. Det er kun klientens opplevelse av terapeuten som teller, selv om terapeutens opplevelse av å ha en god relasjon til klienten i seg selv vil kunne påvirke relasjonen positivt.
Med dette har jeg ikke formidlet at terapeutens evne til forståelse og til å lytte ikke er viktig, men at det er klientens opplevelse av denne evnen hos terapeuten som er sentral, ikke hva terapeuten selv måtte mene om sin inntonende evne og relasjon. Det er kun klienten som kan fungere som sannhetsvitne for relasjonens kvalitet.
Forskning understreker den gode relasjonens betydning for det terapeutiske resultatet, ofte med et fokus på det gjensidige forholdet mellom klient og terapeut og på terapeutens empatiske og inntonende evne (Duncan 2009).
Fokuset på gjensidigheten i relasjonen mellom klient og terapeut er noe overdrevet. Den gode relasjonen hos klient handler ikke primært om gjensidighet, men om at klienten opplever at han eller hun liker terapeuten og at han eller hun blir forstått, lyttet til og respektert. Det avgjørende over tid er at han eller hun blir hjulpet.
Klienten kan ha en følelse av å bli forstått, selv om terapeuten ikke har forstått et dugg. Hvorvidt terapeuten mener at han forstår og har en god relasjon til klienten har – satt litt på spissen – liten betydning for behandlingen. Det er kun klientens opplevelse av terapeuten som teller, selv om terapeutens opplevelse av å ha en god relasjon til klienten i seg selv vil kunne påvirke relasjonen positivt.
Med dette har jeg ikke formidlet at terapeutens evne til forståelse og til å lytte ikke er viktig, men at det er klientens opplevelse av denne evnen hos terapeuten som er sentral, ikke hva terapeuten selv måtte mene om sin inntonende evne og relasjon. Det er kun klienten som kan fungere som sannhetsvitne for relasjonens kvalitet.
Ro er en følge av kontakt med et psykisk materiale i form av biopsykiske elementer som forankrer og utløser følelsen av ro og avspenthet, kombinert med fraværet av kontakt med biopsykiske elementer som utløser uro og stress.
I lingvistisk hjerneterapi (LBT) har klienten og terapeuten to roller. Klienten betraktes som amatør på behandling og psykisk endring, men som ekspert på egen situasjon og egne følelser. Terapeuten betraktes som ekspert på behandling, men som amatør på klientens situasjon og opplevelse av psykisk smerte. Klienten og terapeuten er derfor gjensidig avhengige av hverandre. Klienten trenger terapeuten for å kunne endre den psykiske plagen. Terapeuten trenger klienten for å få kunnskap om hvordan klienten opplever sin situasjon og om klienten ønsker å endre den psykiske plagen, for å kunne gjennomføre behandlingen.
Schizofreni er en følge av kontakt med biopsykiske elementer som forankrer og utløser klientens symptomer kombinert med et fravær av kontakt med biopsykiske elementer som fører til psykisk velvære, mestringsevne og funksjonsevne. Schizofreni er den mest alvorlige av psykosespekterlidelsene. Blant de mest anerkjente tegn på psykiske plager er hørselhallusinasjoner og vrangforestillinger. Hørselshallusinasjoner innebærer at klienten hører en eller flere stemmer som kommenterer klienten negativt eller som gir destruktive beskjeder om hvordan klienten skal reagere og handle. Vrangforestillinger innebærer at klienten formidler utsagn som av andre blir oppfattet som ulogiske, forvirrede eller gale. Vi har ulike typer av vrangforestillinger, som tanketyveri, tankekringkasting, tankepåføring, forfølgelsesvanvidd og at man blir overvåket. Man kan også ha selvhenføringer som at man er Jesus eller en annen sentral person, eventuelt at man er utvalgt og genial. Andre symptomer som kan prege schizofreni er apati, desorientering, ordsalat, kognitiv svikt, angst og depresjon i tillegg til funksjonssvikt.
I hjernepsykologien forstås schizofreni ikke som en enhetlig sykdom, men som en opphopning av flere psykisk forankrede plager. Det er ingen naturnødvendig sammenheng mellom angst og hallusinasjoner, mellom vrangforestillinger og depresjon osv. Disse symptomene kan henge sammen i den forstand at depresjon kan oppstå på grunn av en vedvarende opplevelse av andre symptomer, men de ulike symptomene kan også forstås som separate psykiske plager som må behandles hver for seg.
Det må også tilføyes at det er like mange veier til utvikling av schizofreni som det finnes klienter. Det som er felles i ulike symptomer på psykiske plager, er at de er forårsaket av, forankret i og utløst av kontakten med biopsykiske elementer som rommer følelser, kombinert med enkelte egenskaper, som evnen til å hallusinere.
Schizofreni er en komorbid psykisk plage som i prinsippet kan behandles på samme måte som enhver annen psykisk plage, ved å endre de biopsykiske elementene som forankrer symptomene. I Hjernens psykologi skiller man mellom somatisk og mentalt forankrede symptomer. Hjernepsykologien forholder seg til de mentalt forankrede psykiske plager.
I hjernepsykologien forstås schizofreni ikke som en enhetlig sykdom, men som en opphopning av flere psykisk forankrede plager. Det er ingen naturnødvendig sammenheng mellom angst og hallusinasjoner, mellom vrangforestillinger og depresjon osv. Disse symptomene kan henge sammen i den forstand at depresjon kan oppstå på grunn av en vedvarende opplevelse av andre symptomer, men de ulike symptomene kan også forstås som separate psykiske plager som må behandles hver for seg.
Det må også tilføyes at det er like mange veier til utvikling av schizofreni som det finnes klienter. Det som er felles i ulike symptomer på psykiske plager, er at de er forårsaket av, forankret i og utløst av kontakten med biopsykiske elementer som rommer følelser, kombinert med enkelte egenskaper, som evnen til å hallusinere.
Schizofreni er en komorbid psykisk plage som i prinsippet kan behandles på samme måte som enhver annen psykisk plage, ved å endre de biopsykiske elementene som forankrer symptomene. I Hjernens psykologi skiller man mellom somatisk og mentalt forankrede symptomer. Hjernepsykologien forholder seg til de mentalt forankrede psykiske plager.
Skalering er en behandlingsmetode som ble utviklet av Steve deShazer (løsningsorientert terapi). Metoden innebærer at klienten beskriver sin situasjon gjennom tall, og hva han trenger mer eller mindre av for å komme ett trinn høyere oppover på skalaen. Metoden anvendes i lingvistisk hjerneterapi (LBT) for å kartlegge intensiteten i klientens opplevelse av psykiske plager, hva klienten trenger for å komme et trinn høyere opp på skalaen mentalt, og til å kartlegge de psykiske endringene i form av tall på en skala fra 0 til 10, som er oppnådd.
Psykologien og psykiatrien mangler et begrep for det området i hjernen der bevisste opplevelser og følelser går over til ubevisst mental biologi, og der ubevisst mentalbiologisk materiale blir til bevissthet. Det må finnes et slikt skjæringspunkt mellom biologi og psyke og mellom det bevisste og det ubevisste. Dette skjæringspunktet har betydning for å forstå psykiske tilstander, psykiske plager og psykisk endring, og for å forstå det bevisste, ubevisste og fortrengte psykiske materialet.
De modale og språklige biopsykiske elementene er skjæringspunktet mellom biologi og psyke. Innsikt i skjæringspunktet mellom biologi og psyke er av betydning for å utvikle vitenskapelig kunnskap om det ubevisste og det bevisste.
Grunnen til at ord, utsagn og modale elementer er forstått som skjæringspunktet mellom biologi og psyke er at de kontinuerlig veksler mellom en bevisst og en ubevisst tilstand som følge av endringer i klientens bevisste eller ubevisste fokus.
Det å ha en forståelse av skjæringspunktet mellom biologi og psyke er vesentlig for å forstå det ubevisstes potensielle tilgjengelighet, og for å forstå hvordan man kan få kontakt med fortrengt psykisk materiale ved å fokusere på de språklige og modale elementene som forankrer klientens følelser.
Innsikt i skjæringspunktet mellom biologi og psyke innebærer at terapeuter arbeider både med bevisst mentalt psykisk materiale og med det ubevisste når de kartlegger og behandler psykiske plager, selv om de ikke er klar over det. Det å ha innsikt i skjæringspunktet mellom biologi og psyke og i hva som skjer i overgangen mellom det bevisste og det ubevisste, er avgjørende for å forstå det ubevisstes potensielle tilgjengelighet.
De modale og språklige biopsykiske elementene er skjæringspunktet mellom biologi og psyke. Innsikt i skjæringspunktet mellom biologi og psyke er av betydning for å utvikle vitenskapelig kunnskap om det ubevisste og det bevisste.
Grunnen til at ord, utsagn og modale elementer er forstått som skjæringspunktet mellom biologi og psyke er at de kontinuerlig veksler mellom en bevisst og en ubevisst tilstand som følge av endringer i klientens bevisste eller ubevisste fokus.
Det å ha en forståelse av skjæringspunktet mellom biologi og psyke er vesentlig for å forstå det ubevisstes potensielle tilgjengelighet, og for å forstå hvordan man kan få kontakt med fortrengt psykisk materiale ved å fokusere på de språklige og modale elementene som forankrer klientens følelser.
Innsikt i skjæringspunktet mellom biologi og psyke innebærer at terapeuter arbeider både med bevisst mentalt psykisk materiale og med det ubevisste når de kartlegger og behandler psykiske plager, selv om de ikke er klar over det. Det å ha innsikt i skjæringspunktet mellom biologi og psyke og i hva som skjer i overgangen mellom det bevisste og det ubevisste, er avgjørende for å forstå det ubevisstes potensielle tilgjengelighet.
Sosial tilbaketrekning innebærer at personen isolerer seg fra sosiale interaksjoner og trekker seg unna mennesker. Sosial tilbaketrekning er ofte en følge av kontakt med flere sett med biopsykiske elementer som har utviklet seg over lengre tid som en følge av negative eller ubehagelige sosiale opplevelser. Sosial isolasjon er også en følge produksjon av og kontakt med biopsykiske elementer som gjør at isolasjon og det å trekke seg tilbake fra mennesker i øyeblikket oppleves som bedre mental løsning for individet. Sosial isolasjon over tid kan føre til vanemessig tilbaketrekning som kan være en følge av kontakt med flere sett med biopsykiske elementer som fører til sosial tilbaketrekning.
Stabilitet er en egenskap ved de biopsykiske elementene. Stabilitet innebærer at de biopsykiske elementene som forankrer og utløser psykiske plager, kan utløse de samme følelsene over tid i de samme situasjonene. Det betyr også at de psykiske endringene som er en følge av behandling, kan være stabile på samme måte som de mentale elementene som har forårsaket den psykiske plagen, har vært stabile. De biopsykiske elementenes potensielle stabilitet er en forutsetning for at de kan anvendes i lingvistisk hjerneterapi (LBT).
Submodale metoder er et knippe metoder hentet fra nevrolingvistisk programmering (NLP). Metodene innebærer at man endrer de indre sanseopplevelsene, det vil si de modale opplevelsene som er forbundet med den psykiske plagen. Metoden anvendes ofte i lingvistisk hjerneterapi, men er tilpasset den hjernepsykologiske forståelsen av psykiske plager og psykisk endring.
Ulike symptomer kan behandles på samme måte ved å anvende metoder som tar utgangspunkt i og endrer de biopsykiske elementene som forårsaker den psykiske plagen. Behandlingene vil likevel bli opplevd som meget forskjellige. En forutsetning for behandlingen er at klientene er intellektuelt tilgjengelige, motivert for psykisk endring og at endringsarbeidet ikke hindres av somatiske sykdommer eller skader.
Sårbarhet innebærer at klienten er disponert for eller følsom for bestemte påvirkninger, og at disse påvirkningene fører til bestemte symptomer. Mens noen vil reagere med hallusinasjoner under visse påvirkninger, vil andre ikke være i nærheten av denne type reaksjoner. Sårbarhet forstås her som en genetisk eller organisk disposisjon til å reagere med bestemte reaksjoner. I lingvistisk hjerneterapi (LBT) betraktes sårbarhet i tillegg som uttrykk for et mentalt talent som kan anvendes i behandlingen. Sårbarhet kan dermed defineres som en potensiell terapeutisk ressurs, selv om den har bidratt til psykiske plager (kapittel 14).
Tankeekko er en tilstand som innebærer at klienten får kontakt med de samme verbale og auditive biopsykiske elementene som rommer følelser rett etter hverandre uten at det er noen ytre registrerbar lyd der.
Tankekringkasting er en opplevelse som følge av kontakt med biopsykiske elementer som rommer forestillingen om at ens tanker blir formidlet til andre via tv, radio og sosiale medier. Man kan ikke utelukke at klientens opplevelse av tankekringkasting har en viss realitet, selv om andre ikke ser forbindelsen mellom klientens opplevelser av tankekringkasting og virkeligheten.
Tankepåføring er en opplevelse av at man blir påført tanker av andre, det vil si verbale biopsykiske elementer som rommer følelser. Man kan oppleve at tankene kan komme fra radio, tv, reklameskilt, bøker eller personer uten at man kan påvise ytre tegn på at klienten blir påført tanker. Tendensen til tankepåføring kan reduseres gjennom behandling.
Opplevelsen av tanketyveri er en følge av at klienten opplever at noen har stjålet ens tanker. Opplevelsen av tanketyveri er en følge av kontakt med et sett med biopsykiske elementer som forankrer og utløser de følelsene som er aktive i forbindelse med opplevelsen av tanketyveri. Disse biopsykiske elementene er endringsbare, med den følge at det kan være mulig å endre opplevelsen av tanketyveri. Antallet endringsoperasjoner vil variere fra klient til klient.
Teorien om biopsykiske enheter beskriver de mentalbiologiske elementene, det vil si det psykiske materialet som forankrer og utløser klientens opplevelse av psykiske plager, og som må endres for at det skal oppstå en psykisk endring gjennom verbal behandling. De biopsykiske elementene er grunnlaget for ulike psykiske tilstander, symptomer og plager. De biopsykiske elementene er ett av fundamentene i den psykiske hjernen, og de er fundamentet i hjernens psykologi og lingvistisk hjerneterapi.
Teorien om de fysiske og mentale strategiene for utvikling av psykiske plager beskriver de handlingsmønstrene og mentale mønstrene som fører til psykiske plager, eller til velvære og mestring. Strategier kan betraktes som vaner eller måter å handle eller tenke på som gjentas i bestemte situasjoner. Disse strategiene eller mønstrene fører til at klienten, uten at han er dette bevisst, utvikler eller får kontakt med positive eller negative følelser i bestemte situasjoner. Terapeuten vil forsøke å redusere mentale strategier som fører til psykiske plager og utvikle mentale og fysiske strategier som fører til psykisk mestring og velvære.
Teorien om de terapeutiske ressursene hevder at klientene har omfattende mentale ressurser. Teorien beskriver de mentale ressursene som klienten besitter, og som kan aktiveres i behandlingen for å redusere den psykiske plagen. Klientene har ofte anvendt sine mentale ressurser på en slik måte at det har ført til psykiske plager. Teorien hevder at disse ressursene kan anvendes motsatt vei, til å redusere den psykiske plagen.
Teorien om den indre empiri beskriver nødvendigheten av å fokusere på det psykiske materialet som forankrer psykiske plager dersom man ønsker å forske på, diagnostisere eller behandle psykiske plager. Teorien begrunner hvorfor ytre observasjoner av atferd, reaksjoner, tanker og informasjoner om psykiske plager ikke er tilstrekkelige for å utvikle vitenskapelig holdbar kunnskap om psykiske plager og om psykisk endring. Den beskriver også hvorfor man må fokusere på det indre psykiske materialet dersom man ønsker å utvikle vitenskapelig kunnskap om psykiske plager og om psykisk endring.
Teorien om enkelhet hevder at psykiske tilstander, psykiske plager og psykiske endringer er enkle fenomener som kan undersøkes og endres gjennom behandling. Teorien er en syntese av de øvrige grunnlagsteoriene som ligger til grunn for hjernepsykologien.
Teorien om logikk, biologi og psyke beskriver hvordan det er mulig å utvikle vitenskapelig kunnskap om hvordan psykiske plager er bygget opp mentalt, og om hva som skjer mentalt når det skjer en psykisk endring, kun gjennom logiske analyser, det vil si uavhengig av empirisk forskning.
Teorien beskriver forbindelsen mellom ord og utsagn, følelser og psykiske plager, og hvordan man kan endre de psykiske plagene kun ved å anvende språk. Teorien beskriver den betydningen som språket har for utvikling av psykiske plager. Teorien hevder at ord og utsagn er biopsykiske elementer som rommer følelser. Teorien hevder at den eneste objektive kontakten med klientens følelser og psykiske plager går gjennom ord og utsagn. Vi kommer ikke nærmere det psykiske materialet som forankrer og utløser den psykiske plagen, enn gjennom de ord og utsagn som klienten anvender for å beskrive den psykiske plagen.
Teorien beskriver klientenes terapeutiske ressurser, det vil si de av klientenes mentale evner og egenskaper som kan anvendes terapeutisk. Disse kan ha bidratt til utvikling av psykiske plager, men de kan også anvendes for å redusere symptomer.
Teorien hevder at det er mulig å transformere eller overføre følelser lagret på et uspesifikt modalt eller verbalt element som er lite endringsbart, til et spesifikt modalt og verbalt element som er mer endringsbart, uten at intensiteten i følelsene forandres. Evnen til transformasjon er viktig dersom klienten beskriver sine psykiske plager med uspesifikke og upresise ord. Dette er ord som i mindre grad kan danne grunnlag for en intervensjon. Uspesifikke utsagn kan transformeres til spesifikke modale og verbale beskrivelser av klientens opplevelse. En evne til transformasjon innebærer at klienten overfører ytre erfaringer til et psykisk materiale som rommer følelser. Mens overfølsomme vil ende opp med for intense følelser, vil distanserte personer ende opp med færre følelser som følge av ytre påvirkninger og erfaringer. Terapeutens oppgave vil derfor i noen tilfeller innebære å redusere klientens overfølsomhet, mens den for andre klienter vil innebære å øke klientens følsomhet og derigjennom transformasjonsevne.
Teorien hevder at enhver psykisk tilstand er en opplevelse i et bestemt øyeblikk, og at enhver psykisk endring må skje i bestemte øyeblikk i den terapeutiske prosessen. Teorien har betydning for å forstå individets opplevelse av psykiske plager og hvordan og hvorfor det kan oppstå øyeblikkelige psykiske endringer gjennom behandling.
En terapeut er en som behandler og støtter en klient. En LBT-forankret terapeut er en terapeut som arbeider med utgangspunkt i den forståelsen av psykiske plager og psykisk endring som kommer til uttrykk i hjernepsykologien, og med de metodene som anvendes i lingvistisk hjerneterapi (LBT).
Små tilbakefall som kan inntreffe noen dager etter en konsultasjon, betraktes som et trekk ved den normale endringsprosessen og oppfattes som et uttrykk for at klienten fortsatt har kontakt med et psykisk materiale som rommer ubehag. Små tilbakefall er tegn på at det er mer å gjøre.
En annen årsak til tilbakefall er klientens tendens til å produsere ubehagelig psykisk materiale gjennom fortolkninger av sine opplevelser og gjennom den indre samtalen. Det er mulig å redusere klientens tendens til å produsere psykisk ubehag ved å endre eller fjerne de mentale elementene som mest intenst fører til og opprettholder den psykiske smerten.
Hensikten med de tilgangsgivende utsagn fra terapeut er å gi klienten kontakt med det psykiske materialet som skal kartlegges eller endres.
Tilgangsstadiet for psykisk endring er den mentale tilstanden der klienten er mottagelig og åpen for terapeutens intervensjoner og for psykisk endring. Dette begrepet innebærer at det finnes følelsesmessige tilstander der klienten ikke er mottagelig for terapeutens intervensjoner.
De biopsykiske elementene som forankrer og utløser klientens psykiske ubehag og symptomer, og som skal være utgangspunkt for behandlingen, må være tilgjengelige for klienten gjennom introspeksjon og for terapeuten gjennom klientens ord og utsagn. I det øyeblikket man får kontakt med de biopsykiske elementene som forankrer den psykiske plagen, har man en mulighet til å få kontakt med hvordan den psykiske smerten er forankret, så fremt den psykiske smerten har en psykisk og ikke en nevrobiologisk forankring. Alle psykiske fenomener kan undersøkes og endres ved å kartlegge og endre de mentale elementene som utløser og utgjør disse fenomenene.
«Tja, vet ikke, muligens og kanskje» er verbale uttrykk fra klient. De er oftest et tegn på usikkerhet, ubehag, motstand, og at klienten ikke har klart å gjennomføre terapeutens intervensjoner, eller at han eller hun ikke har oppnådd psykiske endringer.
Tvangsbehandling innebærer at klienten blir utsatt for behandling og intervensjoner mot sin vilje. Tvangsbehandling er et tegn på at klienten ikke lenger er en ekte klient som ønsker behandling og som deltar i utforming av behandlingen, men et objekt for ekspertenes vurderinger og intensjoner. Tvang i behandling er et mentalt overgrep og hindrer klienten i å gjennomføre de mentale prosessene som er nødvendige for å oppnå psykisk endring. Tvang kan føre til dannelse av nye biopsykiske elementer forbundet med psykiske plager og føre til økt psykisk lidelse. Tvang er unødvendig i lingvistisk hjerneterapi da ingen intervensjoner blir iverksatt uten klientens ja-signal og villighet og ønske til å endre seg mentalt.
Tvang kan i sjeldne tilfeller være den eneste muligheten for å hindre at klienten skader seg selv eller andre. Vi kan heller ikke overse at tvang faktisk kan fungere, i den forstand at enkelte klienter har kommet seg psykisk gjennom tvang. Men kall det tvang. Fortell at det er vår vurdering, at vi bestemmer over ditt hode, at vi ikke har andre metoder som vi mener fungerer, og at vi er klar over at vi gjennom tvang påfører deg et psykisk overgrep. Fortell at vi vet at tvang kan føre til psykiske omkostninger som vi ikke helt har oversikt over, men vi mener at den er nødvendig likevel.
Tvang kan hjelpe enkelte, men det er ikke tvangen som hjelper, selv om tvang kan sette klienten i en situasjon som, i kombinasjon med god terapi, kan føre til endring. Tvang kan i de fleste tilfeller forebygges og unngås gjennom en tidlig bekreftende og støttende kommunikasjon og gjennom behandling som fører til psykisk endring.
Tvangstanker er tanker som kommer, selv om man ikke ønsker at de skal komme, og som man ikke har kontroll på. Tvangsatferd er atferd man føler seg tvunget til å utføre fordi det ikke å utføre dem fører til angst eller uro. Tvangstanker og tvangsatferd er en følge av kontakt med mentale/biopsykiske elementer. Tvangstanker og tvangshandlinger kan reduseres ved å endre de biopsykiske elementene som forankrer og utløser tvangstanker og tvangsatferd.
Dersom målet med behandlingen er å endre den psykiske plagen, er det i lingvistisk hjerneterapi (LBT) kun nødvendig med minimal utredning. Behandlingen kan starte umiddelbart med utgangspunkt i klientens utsagn. Det er mulig å behandle psykiske plager uten å vite noe om bakgrunnen for utvikling av den psykiske plagen. Grunnen er at klienten kontinuerlig er i kontakt med sin indre verden, selv om denne verdenen ikke er fokusert bevisst. Klientens utsagn om sin situasjon vil avdekke elementer i det psykiske materialet som utløser klientens følelsesmessige opplevelser og symptomer.
Denne formen for utredning kan spare klienten for kontakt med psykisk ubehag, og den gjør det lettere å arbeide med det som oppleves som viktig for klienten. Utredning fører ofte til langt mer innsikt og kunnskap enn man kan anvende, uten at den med nødvendighet fører til presis informasjon om hvordan man skal behandle klienten.
Jo mer klientens utsagn reflekterer hvordan klienten modalt opplever sine følelser, desto større endringspotensial har utsagnet. Og jo mindre de informasjonene man har om klienten, reflekterer den måten klienten modalt og språklig opplever den psykiske smerten på, desto mindre endringspotensial besitter klientens utsagn. Forutsetningen for å anvende de modale elementenes endringspotensial er at man vet hvilken betydning de har for opplevelsen av den psykiske plagen. Når dette er formidlet, kan alle utsagn fra klientene danne utgangspunkt for en intervensjon, om man vet hva klienten ønsker å få det bedre med.
Betegnelsen «utsagnspsykologi» illustrerer at hjernepsykologien har klientens utsagn som utgangspunkt for behandlingen og enhver intervensjon. Betegnelsen illustrerer også at de psykiske endringene som oppnås i behandling, er en følge av terapeutens verbale intervensjoner. Enhver psykisk endring i behandling er forårsaket av de indre verbale og modale prosessene som er en følge av terapeutens utsagn.
Utsagnsrelasjoner handler om terapeutens relasjon til klientens utsagn. Man skiller mellom en positiv og en negativ utsagnsrelasjon. En positiv relasjon til klientens utsagn innebærer at terapeuten gir tilbakemeldinger som fører til at klienten føler seg forstått, bekreftet, anerkjent og oppmuntret. Terapeutens forhold til klientens utsagn er et mer presist uttrykk for relasjonen mellom terapeuten og klienten enn begrepet «relasjon» slik det vanligvis anvendes i psykologien.
Validitet er et krav innenfor forskning som innebærer at det man forsker på eller undersøker, skal være et presist uttrykk for det man ønsker å undersøke. Overført til hjernepsykologien innebærer dette et krav om at de biopsykiske elementene man arbeider med, skal være et gyldig uttrykk for klientens følelser. Det innebærer også at endringen av de biopsykiske elementene som oppstår gjennom behandling, skal være et gyldig uttrykk for de psykiske endringene som klientene ønsker å oppnå. Ut fra den hjernepsykologiske forståelsen får man ikke et mer presist og valid uttrykk for klientens opplevelse av psykiske plager enn gjennom kontakt med de biopsykiske elementene som forankrer klientens følelser, og som fører til psykisk endring dersom de endres.
Man kan skille mellom potensiell og faktisk validitet. De biopsykiske elementenes potensielle validitet sier noe om i hvilken grad de kan være et uttrykk for klientens følelser. Den faktiske validiteten er et uttrykk for at de biopsykiske elementene man arbeider med i behandlingen, faktisk er et gyldig uttrykk for klientens opplevelse av psykiske plager.
Vedvarende psykiske plager er en følge av en repeterende kontakt over tid med biopsykiske elementer som rommer psykisk smerte.
Psykisk velvære er behagelige og positive følelser som følge av kontakt med positivt ladete biopsykiske elementer, det vil si ord, utsagn og sanseopplevelser som rommer positive følelser. Psykisk velvære kan utvikles ved å anvende de samme metodene som når man reduserer den psykiske plagen.
At ord og utsagn rommer og henviser til følelser, er den viktigste kvaliteten ved ord og utsagn i lingvistisk hjerneterapi (LBT). At ord også rommer informasjon om omstendighetene rundt den psykiske plagen, har mindre betydning i lingvistisk hjerneterapi (LBT).
Utsagnet «vet ikke» kan være et uttrykk for at klienten ikke forstår eller er i stand til å gjennomføre terapeutens intervensjoner. «Vet ikke» kan også være et tegn på at klienten ikke har kontakt med det psykiske materialet som forankrer den psykiske plagen, men det kan også være et uttrykk for at han har kontakt med følelser som han ikke klarer å sette ord på. Gjennom modalt fokuserte spørsmål fra terapeuten kan klienten få kontakt med hvordan han opplever en følelse som klienten tidligere har beskrevet som «vet ikke».
Vrangforestillinger er utsagn som virker irrasjonelle, ulogiske, fysisk umulige, overdrevne og som ikke betraktes som adekvate eller passende.
Eksempler på vrangforestillinger er tanketyveri, tankekringkasting, forfølgelsesvanvidd eller storhetsvrangforestillinger, der personen tror på ting som ikke stemmer med virkeligheten. Vrangforestillinger lar seg i liten grad endre gjennom motstridende argumentasjon og motbevis. De er en følge av kontakt med stabile biopsykiske elementer. Vrangforestillinger i hjernepsykologien innebærer at klienten har kontakt med modale og verbale biopsykiske elementer som fører til tanker og utsagn som for klienten har en logisk forankring, selv om de for andre oppleves som vrange, urealistiske, syke eller uttrykk for galskap.
Ytre empiri er observert atferd og reaksjoner. Informasjoner gitt av klienten er også ytre empiri. Utsagn som beskriver den ytre empirien er ikke et direkte uttrykk for klientens følelser, men de kan danne grunnlag for nye spørsmål for å kartlegge hvordan klienten verbalt og modalt opplever sin situasjon og sine følelser. Fokuset på den ytre empirien blir tonet ned i lingvistisk hjerneterapi (LBT) og erstattet med et fokus på den indre empirien. Den ytre empirien er alene lite egnet som utgangspunkt for å forske på og diagnostisere psykiske plager, dersom målet er å utvikle kunnskap om det psykiske materialet som forankrer og utløser den psykiske plagen.
De biopsykiske elementene som rommer klientens følelser, oppleves alltid i et bestemt øyeblikk, selv om de kan være knyttet til fortid, nåtid eller fremtid, og selv om de kan være koblet av eller på klientens bevissthet og i det ubevisste. Man er derfor alltid fokusert på klientens øyeblikkelige følelser i lingvistisk hjerneterapi (LBT), selv om disse følelsene er relatert til fortid, nåtid eller fremtid.
«Øyeblikkets psykologi» er et annet navn på hjernepsykologien. Betegnelsen henspiller på at alt som skjer i lingvistisk hjerneterapi (LBT), springer ut fra et fokus på de mentale prosessene som skjer i øyeblikket og det psykiske materialet som klientene har kontakt med i ethvert øyeblikk. Forståelsen for øyeblikkets betydning i behandling springer også ut fra den forståelsen at enhver psykisk endring er en følge av det som skjer mentalt i enkelte øyeblikk i konsultasjonen. Klientens øyeblikkelige psykiske reaksjoner er derfor sentrale i lingvistisk hjerneterapi (LBT).
Vi kan skille mellom historiske og øyeblikkelige mentale årsaker til psykiske plager. Lingvistisk hjerneterapi fokuserer på de øyeblikkelige mentale årsakene. De øyeblikkelige mentale årsakene til psykiske plager er en følge av kontakt med biopsykiske elementer som rommer psykisk ubehag, og som fører til klientens symptomer. Man avviser ikke at psykiske plager kan ha en historisk forankring, fordi de biopsykiske elementene som utløser den øyeblikkelige opplevelsen av psykisk plage, kan stamme fra tidligere hendelser. Om dette er tilfelle, kartlegger man de biopsykiske elementene som ble dannet i fortiden, men som er endret som følge av levd liv, selv om de fortsatt rommer aktivt psykisk negativt materiale.
Scroll to Top